Ideologi og verdigrunnlag i KrF

Jeg takkerKarl Johan Hallaråker for svar på mitt innlegg om ideologi og verdigrunnlag i Kristelig Folkeparti.

Først vil jeg si at jeg er litt betenkt når Hallaråker refser meg for å kritisere leder Knut Arild Hareide. Nå er det ikke refsen i seg selv som gjør meg betenkt, men begrunnelsen. Hallaråker mener at kritikk av Hareide bør unngås fordi oppgaven med å være partileder er ifølge Halleråker større enn de fleste aner.

En slik påstand er mildt sagt spesiell, men også urovekkende. Den sier nemlig noe om hvilken kultur man ønsker.

Jeg håper jeg ikke behøver å begrunne hvorfor en leder selvsagt skal og må tåle kritikk. Hallaråker mener derimot at Hareide heller fortjener ros og honnørord. Det er viktig nok med ros, men det har en uheldig tendens til å gjøre personer uangripelige, med det resultat at man jubler og applauderer på vei mot stupet.

Så til saken. Hallaråker mener at det jeg skriver er «fundamentalt usant», og viser til partiets lover, ideologikapittel og aktuelt politisk program. KrF bygger på kristendemokratisk ideologi siterer Hallaråker, og dermed er det ingen grunn til uro.

Men hva er en kristendemokratisk ideologi?

Ut fra Erik Lundes «Kristendemokrati» er forståelsen av politikk basert på dette så upresis at for å kunne anvende den må den tolkes ovenfra.

Og for at vi skal få tak i hva det betyr for praktisk politikk må dette gjøres fra ledelsen.

Hallaråker viser videre til det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. La meg forklare hvorfor dette er honnørord uten innhold.

Nestekjærlighet er et bud om mellommenneskelige forhold. I politikk blir dette ubrukelig. Politikk handler om prioriteringer, valg, lovgivning og grensesetting. I nær alle avgjørelser vil det som er godt for noen ikke være godt for andre. Det kan sågar være at det som er godt for noen er vondt for andre.

Hva gjør vi da? Det er et stort problem at vi tar mellommenneskelige forhold med oss inn i politikken. På landskonferansen ble det snakket om godhet, verdighet og anstendighet. Begreper som ikke har noe å gjøre i politikken, annet enn å diskvalifisere meningsmotstanderen, som da blir det motsatte. Godhet i politikk er honnørord uten innhold som vil sette oss i umulige dilemma, hvor vi må velge hvem vi skal være gode mot på bekostning av andre.

Det kristne menneskesynet er sterkt utfordret i dagens politikk. Hallaråker mener det står klart i verdigrunnlaget til KrF at dette er hentet fra Bibelen. Jeg spør meg hva det betyr for politikken, og har ved flere tilfeller utfordret ledelse og sentrale politikere på hva det har å si for ekteskapet, abort, kjønnsnøytral ideologi og eutanasi. Uten at dette har ført til noe som helst. Hvorfor vet jeg ikke.

Problemet er hvordan sentrale politikere og Hareide forsvarer det kristne menneskesynet. Man snakker så å si hver eneste gang om et verdig og godt liv. Man bygger det hele på følelser og det jeg kaller tomme begreper.

For hva er verdig? Betyr det at noe er uverdig? Er det å lide uverdig?

Selvsagt er det ikke det. Og her er svaret på hvorfor menneskeverdet i KrF ikke bygger på noe. Det bygger på følelser.

Et ferskt eksempel ser vi i debatten om tvillingabort. Hvorfor er det mer etisk problematisk å abortere den ene av tvillinger, enn å abortere den eneste?

Om det kristne menneskesynet skal legges til grunn er det ikke noen forskjell. En linje hvor vi rangerer abort utfra begrunnelse er livsfarlig og bryter med prinsippet om likhet. Og så lenge vi holder oss til honnørdordene verdig, anstendig og god er det umulig å argumentere mot abort og eutanasi – for ikke å snakke om kjønnsnøytral ideologi og ekteskapet – selv om verdigrunnlaget til KrF er så klart som det er ifølge Hallaråker.

Nettopp derfor mener jeg at det på langt nær er nok at ordene står skrevet i verdigrunnlaget. Skal det føre til praktisk politikk må det bygges på noe mer enn godhet og føleri, og begrepet kristendemokrati. Det må ha et ankerfeste, og det må løftes frem fra talerstolen igjen og igjen. Fra ledelsen. Fra lederen.