Leder
Ikke bruk rødblyanten i Bibelen
Å være kjønnsinkluderende har blitt så viktig for Bibelselskapets oversettere at de nå skal rette i Den hellige skrift.
Bibelen er verdenshistoriens mestselgende bok. Den er et hellig skrift for omtrent to milliarder kristne verden over. Og den er det dokumentet som vår vestlige historie og sivilisasjon i stor grad er bygget på.
Å oversette Bibelen er derfor et arbeid man bør nærme seg med den ærefrykten som omgangen med en slik unik tekst krever. Dessverre kan det virke som Bibelselskapets team, som nå arbeider med en revisjon av bibelutgaven Bibelen 2011, også lar andre faktorer enn det å gjengi teksten mest mulig korrekt påvirke arbeidet de gjør.
I hvert fall er Jorunn Økland inne på slike tanker i et intervju med Vårt Land.
Økland, som som har en professortittel både i teologi og i humanistisk kjønnsforskning, forteller at et av målene for oversetterne har vært å gi Bibelen «et kjønnsinkluderende språk». Det prinsippet har ført til at enkelte skriftsteder der det i grunnteksten står «brødre», i den reviderte utgaven fra Bibelselskapet har blitt rettet til «brødre og søstre».
Evangeliets frelsende budskap er universelt, det inkluderer alle mennesker av begge kjønn. Ingen må være i tvil om det.
Likevel vil vi advare så sterkt vi kan mot å begynne å bruke rødblyanten i Den hellige skrift.
For vi snakker ikke om en hvilken som helst litterær tekst som man fritt kan oppdatere for å få den til å stemme med progressivt 2000-tallsspråk, slik man for eksempel gjorde med Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe. Som vi husker gikk pappaen hennes for noen år siden plutselig fra å være «negerkonge» til å bli «sydhavskonge».
For kristne er Bibelen Den levende Guds ord. Men også for mennesker med et annet trosmessig utgangspunkt er Bibelen et særdeles viktig historisk dokument som må bevares så nært som mulig sin opprinnelige form.
Derfor kan man ikke legge til etter trekke fra ut fra eget forgodtbefinnende. Og det er jo akkurat det man her gjør ved å legge til ord som ikke eksisterer i teksten.
Den kanskje aller mest omstridte endringen som Jorunn Økland nå varsler, gjelder nytestamentets best kjente vers, Johannes 3:16, også kalt Den lille bibel.
Det er ikke så rart at akkurat denne bibelsetningen har fått et slikt navn. For her summeres hovedpunktene i den kristne tro på en kompakt, direkte og uendelig vakker måte. Guds kjærlighet, forholdet mellom Faderen og Sønnen, inkarnasjonen, frelsens gave som er gitt til hele menneskeheten, troens nødvendighet, fortapelsens mulighet, løftet om evig liv, alt sammen får plass i dette ene unike verset.
Men også her skal det finnes utenforliggende faktorer som oversetterne angivelig har tatt hensyn til. I Vårt Land-artikkelen nevnes Oslo-biskop Kari Veitebergs motstand mot uttrykket «gå fortapt». Biskopens uvilje mot fortapelsesbegrepet er så sterk at hun like godt har fjernet Johannes 3:16 fra gravferdsliturgien.
Man kan ikke legge til etter trekke fra ut fra eget forgodtbefinnende.
Jorunn Økland forteller til avisen at teamet på grunn av debatten har blitt bedt spesielt om å se på oversettelsen av Den lille Bibel. I sitt forslag til ny tekst har oversetterne valgt å erstatte uttrykket «gå fortapt» med «gå til grunne».
Selv om vi synes det er foruroligende at en liberal biskops uvilje mot et bestemt teologisk begrep skal ha noen som helst påvirkning på en bibeloversettelse, skal vi her likevel la tvilen komme oversettelsesteamet til gode. For i dette tilfellet har de ikke klusset med selve bibelteksten.
Her dreier det seg nemlig om hvordan et bestemt ord i grunnteksten, verbet apollymi, best skal fremstilles på norsk. «Gå til grunne» er en legitim måte å oversette på. Og vi kjenner igjen uttrykket også fra engelske oversettelser av Johannes 3:16, der begrepet «perish» er benyttet.
Da er det langt verre å selv finne på ord som ikke står der og gi dem en plass i verdens viktigste tekst.