Ikke flyktninger – men venner

Krigen i Ukraina påvirker oss på dypet. Vi har jobbet nærmest døgnet rundt siden krigens oppstart med å samle inn penger, snakke med venner og medarbeidere i Ukraina og i landene rundt, samt koordinere tiltak for å hjelpe så mange som mulig.

Samtaler med Ungdom i Oppdrag-medarbeidere i både Ukraina og dets naboland har fått meg til å tenke på mye. Florin Mihaly, en av lederne for Ungdom i Oppdrag i Romania, delte for eksempel noen perspektiver med meg om menneskeverd.

Selv oppholder han seg på en av de rumenske grensestasjonene til Ukraina, hvor de har satt opp et mottaksapparat, med tilbud om transport til byen Cluj, hvor han selv bor og arbeider. I Cluj tilbyr nå de en rekke midlertidige bostedsløsninger for mennesker på flukt, før de kan reise videre til mer permanente oppholdssteder.

For noen dager siden sa Florin følgende til meg: «Det medfører et stigma å bli kategorisert som ‹flyktning›. Derfor omtaler vi dem som våre ukrainske venner som trenger beskyttelse og hjelp. Vi åpner våre hjem og hjerter, og utviser gjestfrihet til så mange som mulig.»

Å arbeide med flyktninger handler selvsagt om å møte menneskers umiddelbare behov, som sikkerhet, mat, klær, et sted å bo og helse. Men rett under overflaten ligger et dypt personlig spørsmål. Menneskene har nemlig flyktet fra alt det som er nært, trygt og «vanlig».

Derfor berøres de også av dypereliggende spørsmål. «Hvem er jeg nå?» og «hvor er min tilhørighet?» Deres nye livssituasjon påvirker ikke bare deres fysiske behov, men det berører også deres identitet. Dette kommer som en stor tilleggsbelastning; Å eie sitt eget stigma som flyktning kan være krevende, og dette kan igjen berøre selve menneskeverdet: «Hva er jeg verdt?»

I arbeidet med å tilby beskyttelse til mennesker på flukt, trenger vi også å hjelpe med å ivareta menneskers verdighet og menneskeverd. I første omgang gjøres dette først og fremst med å se og behandle mennesker på flukt som nettopp mennesker. Eller som Florin uttrykker det; «De er mine venner og trenger beskyttelse og hjelp».

Hebreerbrevets forfatter sier at med å utvise gjestfrihet, har vi hatt englebesøk, uten at vi vet det. Ordet gjestfrihet er i Det nye testamentet oversatt fra det greske ordet philoxenia. Dette ordet består av to ulike ord; philo og xenia.

Det første ordet betyr kjærlighet, mens det andre ordet betyr fremmed. Altså, gjestfrihet kan oversettes som kjærlighet til fremmede. Og med å utvise kjærlighet til fremmede mennesker, så kan det også være engler som kommer på besøk.

Før krigen startet hadde Ukraina 44 millioner innbyggere. Dersom krigen fortsetter, er det ikke usannsynlig av 25 prosent av landets befolkning vil forlate landet. Dermed snakker vi om elleve millioner mennesker på flukt.

Polen og de andre nabolandene har tatt imot enormt mange. Nå øker antall mennesker på flukt i Tyskland også. Også Norge kommer til nok til å motta titusenvis av mennesker. Hvordan skal vi respondere?

Noen av de som kommer er traumatiserte. Noen er redde og bekymret. Noen klarer ikke tenke klart eller fatte avgjørelser. Noen lider av utmattelse. De fleste har ikke økonomi til å klare seg selv. Og de aller fleste er villige til å jobbe.

Barn skal få skolegang, de skal få venner. Noen vil hjem til Ukraina så raskt som mulig. Andre vil nok bli værende – uten at dette nødvendigvis er noe de planlegger nå. Behovene er uansett store.

Jeg håper vi alle kan åpne våre hjerter og hjem, våre kirker og våre lommebøker og ønske ukrainerne velkommen. De er våre venner som trenger beskyttelse.