Ikke for turister

En ting er sikkert når du besøker Mali, Burkina Faso og Niger. Du treffer ingen norske turister der. Det er også bra, siden landene er blant dem det norske Utenriksdepartementets reiseråd sier man ikke bør reise til med mindre det er «strengt nødvendig».

Når jeg nå nok en gang befinner meg på reise i disse landene, er det lett å spørre seg hvorfor Strømmestiftelsen må velge å jobbe akkurat her?

Jeg vet egentlig svaret, eller rettere sagt svarene. For det er mange gode grunner til at en utviklingsorganisasjon skal jobbe akkurat i denne delen av verden. En åpenbar grunn er at det er her vi finner de aller fattigste landene i verden.

På FNs utviklingsindeks, der Norge alltid havner i toppen, har de tre vest-afrikanske landene vi jobber i klippekort nederst på listen, med Mali som nummer 175, Burkina Faso nummer 185 og Niger nummer 187 av 188 land. Det er de aller fattigste av verdens fattigste land.

Krig og konflikt, slik vi ser i blant annet Syria, Jemen og Sør-Sudan, fører til mye menneskelig lidelse. Mange må flykte fra alt de eier, økt fattigdom og sult er blant konsekvensene for mennesker der det kriges om makt og ressurser.

Flere land er i dag ikke i direkte konflikt, men trues av internasjonal terrorisme, voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet som utnytter statenes manglende kontroll. Disse landene regnes som sårbare stater, og har blitt en stadig viktigere satsing i norsk utviklingsarbeid de senere årene.

Det aller beste er jo om man kan forebygge og hindre at konflikter bryter ut. Dette er også en av grunnene til at Vest-Afrika har blitt et satsingsområde og Norge nylig opprettet en ambassade i Mali.

Derfor er det viktig med konkrete bedringer og håp til menneskene der de lever sine liv, slik at de for eksempel ikke blir lokket av menneskesmuglere eller ekstremister. Utdanning er viktig, og god skole kan bidra sterkt til å hindre at ungdom vil la seg rekruttere til ekstremistiske bevegelser.

Barna får kunnskap som gir dem større mulighet til jobb så vel som forståelse og holdninger overfor de valgene de selv gjør i livet. Da blir det mye vanskeligere for dem som spiller på ungdoms mangel på framtidshåp for å rekruttere til grupper som bygger på hatideologier.

Det er derfor veldig meningsfullt å få være med og gi barn som ikke har fått begynne på skolen en ny sjanse. Strømmestiftelsens Speed School er en ni måneders hurtigskole, der barn får muligheten til å komme inn i den offentlige skolen etter en eksamen.

Dette har gitt tusenvis av barn i disse svært fattige landene en ny start i livet. Sammen med vår satsing på jobbskaping bidrar dette til at ungdom får noe meningsfullt å gjøre, slik at alternativet ekstremistene tilbyr blir langt mindre attraktivt.

På grunn av terrortrusselen og rådene fra norske myndigheter, er det sjeldnere og sjeldnere jeg selv får besøke våre Speed School-sentere ute i landsbyene.

Samtidig vet jeg at de som bor i Mali, Niger og Burkina Faso daglig må forholde seg til ustabilitet og frykt. Dette gjelder også en god del av mine kolleger som er lokalt ansatte i Strømmestiftelsen. De er heltene vi altfor sjelden hører om. Hver dag står de på for at barna i verdens fattigste områder skal få framtid og håp, og uten deres utrettelige innsats hadde det vært umulig for Strømmestiftelsen å gjøre den viktige jobben med å gi utdanning og jobbmuligheter der det trengs mest.

For oss som er utstyrt med pass fra et av verdens mest utviklede og trygge land er kanskje det viktigste og riktigste at vi fjerner fokus fra oss selv og heller peker på de som har passet sitt fra landene helt nederst på lista.

Og med en fortsatt satsing på utdanning, jobbskaping og utvikling av lokale ressurser vil de forhåpentligvis klatre på utviklingsindeksen i årene som kommer. Så vil det kanskje også komme en dag der vi treffer på en norsk turist eller to i Mali, Niger og Burkina Faso?