Ikke glem de forfulgte

Norges arbeid for å sikre trosfriheten har blitt styrket de siste årene. Samtidig øker forfølgelsen av troende mennesker i verden. Regjeringen kan ikke tillate seg et hvileskjær i arbeidet for de forfulgte, tvert imot må opptrappingen av Norges innsats fortsette.

Overgrepene mot trosfriheten er flere og grovere enn vi i vårt samfunn kan forestille oss. De siste 20 åra kan karakteriseres som en sammenhengende katastrofe for trosfriheten i verden. I dag lever over 80 prosent av jordens befolkning i land med betydelige begrensninger i trosfriheten. Hver uke blir Gudshus brent ned eller ødelagt et sted i verden. I 2020 ble mer enn 12 kristne drept på grunn av sin tro - hver eneste dag.

Vender ryggen til Nigerias tragedie

Dette handler ikke om statistikk, tall og oversikter, men om enkeltmennesker, familier og barn som får sine grunnleggende rettigheter trampet på. Det handler om tenåringsjenta som holdes fanget som slave av ekstremister nord i Nigeria, fordi hun nektet å frasi seg sin tro. Det handler om bønnegruppelederen i Iran, som har blitt trakassert og til slutt fengslet. Det handler om den unge muslimen som holdes i fangeleir i Kina og om jenta som tvangskonverteres og blir tvangsgiftet.

Menneskerettighetsorganisasjoner med fokus på trosfrihet som Åpne dører og Stefanusalliansen gjør et viktig arbeid, og bidrar til at det ikke blir stille om de som forfølges. De fortjener både takk og støtte for solidaritetsarbeid for de som er i fangenskap for sin tros skyld.

Etter militærkuppet i Myanmar tidligere i år har fredelige demonstranter blitt beskutt og arrestert. Samtidig som både pandemien og økende sult rammer landet, velger juntaen å angripe sivile kristne og muslimer i delstater befolket av etniske minoriteter. Dessverre lukker vesten i stor grad øynene for de overgrepene som finner sted.

Juntaen som bomber kirker

Stefanusalliansen melder om at den fattige landsbyen Thantlang nylig ble satt i brann av juntaens artilleri. Baptistpastor Cung Biak Hum (31) i landsbyen ble skutt og drept av soldater da han desperat forsøkte å slukke brannen i huset til et menighetsmedlem.

De militære har lenge brukt buddhistisk nasjonalisme for å fyre opp hat og legitimere vold mot landets etniske minoriteter som ofte også er religiøse minoriteter. Mest brutalt har det gått utover de hovedsakelig muslimske rohingyane.

I Iran regnes medlemskap i en husmenighet som en handling mot nasjonal sikkerhet. Å starte eller lede en slik husmenighet regnes som et brudd på nasjonal sikkerhet som kan resultere i fengsel opp mot 10 år. Kristne blir oftere og oftere arrestert for å samles fredelig for å be og lese bibelen. I 2020 alene ble totalt 237 individer utsatt for denne politikken, og fikk til sammen over 147 år i fengsel.

Dette er bare to eksempler på en lang rekke land der situasjonen for kristne og andre religiøse minoriteter har blitt forverret de siste årene.

Samtidig er det viktig å si at det nytter å engasjere seg i denne saken. Norge har de siste årene mangedoblet støtten til arbeidet for trosfrihet. Vi har styrket kursingen av ansatte og aspiranter i utenrikstjenesten om trosforfølgelse og trosfrihet. De siste årene har også utsatte, marginaliserte og sårbare grupper vært øverst på agendaen i bistandspolitikken. Svært ofte betyr det nettopp religiøse minoriteter.

Jeg er glad at også den nye regjeringen i sin plattform forplikter seg til å arbeide mot brudd på trosfriheten. Det er et løfte KrF vil holde dem til. Norge må ikke glemme de forfulgte. Vi må legge økt kraft i kampen for medmennesker som holdes i fangenskap – uten å ha gjort annet enn å utøve menneskeretten til å praktisere, dele og skifte tro.

Et slikt engasjement krever også at Norge gir konvertitter og andre som forfølges for sin tros skyld – og som søker beskyttelse her i landet en god, human og rettferdig behandling. Her har KrF fått gjennomslag for noen bedringer i asylprosessen, men vi har fortsatt en vei å gå.

Historien gir oss håp. Det er mulig å endre situasjonen. Murens fall, og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa gav den gang en ny vår for trosfriheten. Det nytter å bry seg. Samtidig er vestlig ignorering og likegyldighet forfølgernes beste venn. Derfor må vi aldri la det bli stille om bruddene på trosfrihet.