Ikke lenger fremmede
Vi er samme familie, alle vi som kaller oss kristne
Slik uttrykte en jøde seg en vvgang. Han skrev til nye kristne, de fleste ikke-jøder. Noen av dem tenkte: Vi er nok et B-lag i forhold til de jødekristne...
Nei, sier Paulus. Dere er «ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2:19–20).
Annonse
Disse ordene har hatt en egen sprengkraft. Det er geografiske og etniske grenser mellom oss. Noen mennesker er kulturelt og sosialt fremmede for oss. Men Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle har nøyaktig samme rett til det frelsesbudskapet som vi ble frelst ved! De blir barn i den samme Guds familie.
Slik skulle jødekristne tenke. Og slik skal vi tenke.
Misjon er å krysse grensene til «fremmede» folkegrupper med evangeliet. Noen av dem lever i nabolaget vårt. Noen må oppsøkes av misjonærene. Men de som tar imot budskapet, er ikke lenger fremmede. Hvis de bekjenner den samme troen og bygger menigheten, Guds tempel, på det samme fundament, er de våre søsken. De tilhører oss, og vi dem. Vi tilhører samme folket. Samme familie.
«Her skil dei store hav Guds folk i ymse land, men bundne saman vert vi av dei sterke Andens band.»
