Ikke tid til miljøvern?
Hvis jeg først og fremst tenker på meg og mitt og ikke bryr meg om at jeg med det kan ødelegge livsgrunnlaget for min neste, blir mitt kristne vitnesbyrd mindre troverdig.
Det er en misforståelse å tro at miljøengasjement står i konflikt med det å være opptatt av misjon. Snarere skulle troende kristne stå i fremste rekke når det gjelder å ta vare på Guds skaperverk. Noen av de beste idealene for god forvaltning finnes i kristen etikk.
Annonse
I forbindelse med det pågående klimatoppmøtet i Paris kunne vi i gårsdagens avis lese om hvordan ulike kristenledere utenfor Den norske kirkes organer forholder seg til klimakampen. Og intervjuene avdekket, som ventet, en viss spredning i feltet.
Det vakte en viss oppsikt at Misjonssambandets generalsekretær Øyvind Åsland på sin første generalforsamling som NLMs toppleder i 2012 gjorde klima til en del av sin agenda. Noen har fryktet at et slikt engasjement vil flytte fokus bort fra det misjonsoppdraget som ligger til grunn for både NLM og andre misjonsorganisasjoner.
Og når vi ser på Den norske kirke, er det ikke uforståelig at en slik bekymring kan spre seg. Flere ganger har det virket lettere for Kirkemøtet å kunne stå sammen i klimasaken enn i sentrale teologiske spørsmål. Og vi hører oftere biskoper uttale seg om klimaet enn om syndenes tilgivelse.
Men i møte med en slik situasjon er det ikke noe bedre alternativ å avfeie klimakampen som et anliggende for sekulære mennesker og for liberale teologer. Det var Herren selv som gav menneskene i oppdrag å forvalte jorden. Ingen av oss vet når Jesus kommer tilbake. Derfor kan vi ikke tillate oss å være likegyldige til at vi er i ferd med å påføre skaperverket betydelig skade. Da viser vi ikke Skaperen den aktelse som skulle være på sin plass.
Det hadde vært ønskelig om flere av Den norske kirkes ledere oftere ville bruke sin sterke stilling til å formidle kirkens hovedbudskap om frelse og evig liv. Og det er ikke uforståelig at folkekirkens lederskap til tider blir mistenkt for å ha en viss venstrepolitisk slagside.
Men når historien skal skrives, er det ikke usannsynlig at også mer konservative kristne vil måtte gi de samme biskopene ros fordi de tidligere enn mange andre forstod hvordan også kristne menneskers livsstil står i direkte konflikt med det budskapet kirken er gitt å formidle.
Det lett ironiske er nemlig at de samme kristne menneskene som nødig vil gjøre klimakampen til en del av sitt kristne liv, selv har med seg en viktig rettesnor i den kampen de ikke vil kjempe. For gudsfrykt med nøysomhet har lenge vært et høyt ideal i mange kristne miljøer. NLMs fungerende generalsekretær Espen Ottosen sa i gårsdagens avis at «Luksus og komfort er ikke veldig høyt på vår dagsorden».
Hvis vi mener alvor med at vi tror Gud har skapt jorden vi bor på, og at vi har et evig liv i vente, skulle det få konsekvenser også for hvordan vi lever livene våre her og nå. Hvis det for eksempel ikke finnes reelle forskjeller når det gjelder hvordan kristne og ikke-kristne forvalter pengene sine, er det grunn til å stille noen ransakende spørsmål.
Annonse
Og det er her den teologiske kortslutningen finner sted. Snarere enn å tenke på klimakampen som en fiende av misjonen, skulle vi se på den som en integrert del av forvalteransvaret. Og dermed som en integrert del av kirkens samlede vitnesbyrd. Vi ville aldri finne på å si at vi ikke har tid til å hjelpe de fattige fordi vi skal forkynne evangeliet. Da ville vi ganske raskt innse at vi slår oss selv på munnen. Egoismen vår ville slå vitnesbyrdet vårt ihjel. Men slik skulle vi også tenke om det å ta vare på den jorden Gud har gitt oss.
Det betyr ikke at kirken har mandat til å ta stilling i spesifikke politiske spørsmål der Bibelen ikke gir dekning for det. Vi må passe oss for å devaluere den kristne kirke til én politisk aktør blant mange. Men ikke minst når vi i julen minnes at Gud ble menneske, skulle det også være umulig for en misjonerende kirke å se bort fra at denne kirkens oppdrag også har en politisk side. Menneskene i de landene som står i fare for å gå under - bokstavelig talt - er også mennesker skapt i Guds bilde. Det kunne vært oss. Det kan vi ikke være likegyldige overfor.
Jesu varslede gjenkomst må aldri bli en sovepute for oss. Så lenge det heter i dag, er vi kalt til å følge Mesterens eksempel. Grådighet og egoisme rimer dårlig med kristen nestekjærlighet. Hvis jeg først og fremst tenker på meg og mitt og ikke bryr meg om at jeg med det kan ødelegge livsgrunnlaget for min neste, blir mitt kristne vitnesbyrd mindre troverdig. Rett forstått er derfor miljøvern en del av misjonsoppdraget, ikke en konkurrent.
