ImF-ledelsen vil beklage, så vil de satse

Lørdag er det ekstraordinær generalforsamling i Indremisjonsforbundet. Det er langt fra hverdagskost. Det Norske Misjonsselskap hadde ekstraordinær generalforsamling i 2010. Ellers kan jeg ikke komme på noen slik samling i en av de tradisjonelle misjonsorganisasjonene i nyere tid.

Men egentlig var planen at ImF-folket skulle møtes til ekstraordinær generalforsamling i november 2023. Det var for å drøfte hvordan fremtidens ImF skal være organisert. Denne prosessen er nå over i et nytt spor. Derfor ble det ikke noen generalforsamling i november.

Vedtatt med akklamasjon

Derimot møtes altså de rundt 120 delegatene denne helgen. Bakteppet for årets generalforsamling er av det uvanlige slaget. For det foreligger egentlig ikke avgjørende nye faktiske forhold siden den ordinære generalforsamlingen i 2022. Det man vet nå, visste man stort sett da også.

I styrets treårsmelding erkjente man den gangen at mangelfull prosjektering hadde bidratt til at byggingen av Sjøholt folkehøgskole ble vesentlig dyrere enn forutsatt. Kostnadssprekken lå i størrelsesorden 40 millioner kroner. Det tilsvarer mellom et og to års samlet inntekt for ImF.

Jeg tror aldri jeg har sett et styre i en misjonsorganisasjon legge seg så flate som ImF-styret gjorde her. De skrev rett ut av om prosjekteringsarbeidet hadde vært grundigere utført, ville antakelig hele prosjektet ha blitt skrinlagt.

Derfor var det underlig å sitte i salen på Bildøy og konstatere at den samme treårsmeldingen ble vedtatt med akklamasjon, og det uten at noen ba om ordet til debatt. Det kom riktig nok noen spørsmål da økonomirapporten skulle behandles. Men også det påfølgende styrevalget forløp uten dramatikk.

Hvordan kunne dette ha seg? Min tolkning der og da var en opplevelse av skjebnefellesskap. Alle kunne se at det hadde oppstått en uønsket og ulykkelig situasjon. Men hvem skulle man skylde på?

Ikke hemmelig

Ideen om en folkehøgskole for 16-åringer som står i fare for å falle ut av skolen, oppstod på et rektormøte rundt 2010. Jeg kan ikke huske nøyaktig hvilket år, men ikke lenge etterpå stod daværende generalsekretær Erik Furnes på et arbeidermøte og fortalte de ansatte om det spennende prosjektet som var på gang.

Så ble veien til godkjenning og igangsettelse lenger enn ventet, men det var ingen ting som tydet på noe annet enn at skolen hadde støtte i organisasjonen. Det var i hvert fall ikke ukjent at den var under etablering. Og den ble altså etablert i 2019.

Når styret nå finner det nødvendig å beklage overfor generalforsamlingen at man ikke har involvert misjonsfolket i tilstrekkelig grad, kan man spørre hva det faktisk er man beklager.

Rett skal være rett: Når styret beklager at det ble «gjort bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser uten forankring i misjonsfolket gjennom vedtak fattet i generalforsamlinger for ImF», er det langt mer enn kosmetikk. Dette er beslutninger med store og langvarige økonomiske konsekvenser for fellesskapet.

Men problemet er ikke at Sjøholt-prosjektet har foregått i hemmelighet. Derfor skal det bli interessant å følge debatten om dette under generalforsamlingen.

Styret legger ikke opp til debatt om selve opprettelsen av skolen, og heller ikke den videre driften. Det siste kunne vi denne uken lese et engasjert innlegg om fra assisterende rektor Ruben Lie Monsen både her i avisen og i ImFs blad Sambåndet.

Tilstrekkelig forankring

I innkallingen til generalforsamlingen kan vi lese at «ImF en tid hatt økonomiske utfordringer, og styret ønsker å få på plass et bredt eierskap til nødvendige tiltak for å rette opp i den økonomiske situasjonen.»

Det er en nøktern beskrivelse av virkeligheten, og det er forståelig at ledelsen vil sikre en tilstrekkelig forankring før man blant annet går i gang med salg av eiendom.

Ønsker og realiteter

Det er noe sorgfullt over årets generalforsamling. Det har å gjøre med spenningen mellom ønsker og realiteter. For det finnes neppe noen vesentlig uenighet om at Sjøholt folkehøgskole bygger på gode tanker, og at det å drive skoler er sentralt i ImFs virksomhet.

På samme måte er det neppe tvil om at trosoppleggingsopplegget Awana har vært en positiv tilvekst i Kristen-Norge. Ja, man kan godt si at Awana er ImFs viktigste bidrag til Kristen-Norge de senere årene.

Men også gode tiltak koster penger. Og hva gjør man som ansvarlig misjonsledelse når man har ideer og visjoner, men ikke helt vet om man har penger nok?

Konsekvenser

Tidligere generalsekretær Karl Johan Hallaråker opprørte nok mange ImF-ere med sin kraftige kritikk av den ledelsen som har vært utøvd de senere årene. Det er likevel vanskelig å komme bort fra at han har et poeng når han skriver at «Også eit trusprosjekt må ha realistiske økonomiske planar som grunnlag.»

For Awanas del kan vi lese i sakspapirene at denne virksomheten er ventet å gå i balanse fra 2025. For Sjøholts del er veien til balanse vesentlig lengre, men det ser ut for at den daglige virksomheten går godt.

Så må det bli opp til misjonsfolket å vurdere hvorvidt resultatene av disse satsingene har stått i forhold til kostnadene, og om overskridelsene på Sjøholt er av en slik art at det bør få konsekvenser for ImF-ledelsen.

Smertelig beskrivelse

I sakspapirene finner vi også en virkelighetsbeskrivelse som smerter i all sin sannferdighet. Fra hele Kristen-Norge, skriver styret «meldes det om utfordringer knyttet til økonomi.» Og de fortsetter: «Både på sentralt og lokalt nivå virker det som om inntektene ikke står i forhold til de økte utgiftene som også følger det å drive misjon.»

Jeg tror denne erkjennelsen er en viktig grunn til at det ikke ble mer bråk på generalforsamlingen i 2022. Alle kan være enige om at Sjøholt-prosjektet ble alt for dyrt. Men sannsynligvis kjenner ganske mange seg igjen i styrets formulering:

«Om denne skolen har påført oss økonomiske utfordringer, er det styrets mening at skolen på en enestående måte er med å virkeliggjøre vårt kall til å møte en ny generasjon både med evangeliet og et diakonalt arbeid som åpenbart er med å gi ungdom nytt livsmot.»

Vekst på Bildøy og Bygland

De jeg har snakket med i forkant av generalforsamlingen, regner med at styrets forslag blir vedtatt. Spenningen er knyttet til hvor utbredt misnøyen er, og hvor sterke ord som blir brukt i debatten.

På plussiden kan delegatene glede seg over positiv utvikling på særlig to arenaer. Det ene handler om bibelskolen på Bildøy. Der leser vi at denne «ikke lenger er bare Norges eldste bibelskole, men i år også den største.»

Vi leser også at KVS Bygland ser ut til å ha opplevd et vendepunkt. Denne skolen har vært en økonomisk hodepine over tid. ImF har investert i anlegget, og nå må skolen vurdere utvidelse for å kunne ta imot flere elever.

Fra ledelsen har man også «konkrete planer for en opptrapping av forkynnervirksomheten om økonomien skulle gi oss muligheter til det.» Akkurat det har nok omtrent ethvert styre i ImF kunnet si i organisasjonens drøyt 125-årige historie.

Lørdagens generalforsamling vil gi signaler om hvilken kraft som finnes i responsen på dette ønsket blant indremisjonsfolket.