Indre Sjømannsmisjon –en døende organisasjon?
– Tilliten til det sittende landstyret er tynnslitt. Jeg tror ikke at det er bare mer penger som kan redde DISM. De må få en helt ny styringskultur med mye mer kontakt med fotfolket, skriver Jan Paus
Det må være tillatt å stille dette spørsmålet når en leser intervjuet med den nye generalsekretæren i Dagen 1. september. Her sier han at han frykter at Den Indre Sjø skulle dø og at det er et være eller ikke være. Derfor selger de prakteiendommen på Bygdøy. Og senere i stykket at de nå graver opp vårt pund som ligger nedgravd på Bygdøy.
Les intervjuet med Sætre HER
Annonse
Da må det være timelig å stille spørsmålet om organisasjonen har vært syk lenge. Så vidt meg bekjent har det i de siste årene gått stadig tilbake med foreninger og kretser. Økonomien har vært anstrengt. Det er nedlagt fiskerheimer og hoteller, og eiendommer er solgt ut. Pengene har hele tiden gått til drift som også er sterkt redusert.
Nå har så arbeidermøtet og landstyret kommet til at redningen er å nedlegge den oppgaven de tok på seg ved overdragelsen av eiendommen på Bygdøy, og selge den til høystbydende for å redde organisasjonen fra å dø. Pengene skal de så bruke til å starte en ny virksomhet som retter seg mot utenlandske mannskaper som kommer med turistskip til Norge, kjøpe ny båt i Nord-Norge og kjøpe og bygge hus i flere byer.
Jeg synes det er positivt at landstyret hele tiden vurderer sitt arbeid, men når de skal nedlegge arbeid eller starte nytt, bør de følge sine egne lover. Det ligger nemlig til landsmøtet. Jeg siterer fra § 3 siste strekpunkt: Landsmøte skal behandle spørsmål om utvidelse eller innskrenking av misjonens virkeområde. Sitat slutt. Derfor burde landstyret utredet begge disse sakene grundig og lagt det fram på årets landsmøte til drøfting og vedtak før de fattet vedtak om å utvide sitt virkeområde og å selge Oslo Sjømannskirke.
Det gjorde de ikke på tross av at de ble oppfordret til det. Vi som i mange år har arbeidet i tilknytning til Oslo Sjømannskirke stiller oss helt uforstående til landstyrets behandling av driften der.
Styret for Oslo Sjømannskirke ved formannen har redegjort om at de har fått klarsignal av ledelsen i Bergen at driften der skulle fortsette både etter det opplegget som var og å satse på nytt arbeid for unge. Landstyret har ansatt nye unge folk som har solgt sine boliger og flyttet dit. Det er gitt klarsignal for bruk av millioner til opprusting og restaurering av boligene.
Midt i denne prosessen kommer det plutselig en orientering om at landstyret har besluttet å selge eiendommen på det åpne marked. Uten at de har orientert de ansatte, heller ikke styret for kirken – som også tidligere etter vedtak i landstyret er oppnevnt til styre for foreningsvirksomheten på Østlandet. Det tyder på en kultur som er langt fra demokratisk.
Etter landsmøtet, nærmere bestemt ca 15. juli, ble det sendt en henvendelse til Bergen om at det var ønskelig at representanter fra landstyret kom til kirken og holdt et orientering og samtalemøte om videre planer og drift i Oslo-området. Svaret var at det var notert. Men siden har det ikke skjedd noe, på tross av at landsstyret både har hatt styremøte i kirken og har møte med enkeltpersoner.
Etter manges og min mening er det en saksbehandling ovenfor alle de frivillige som har vært med på å forvalte den oppgaven som misjonen påtok seg (her kan legges til at pundet ikke har vært nedgravd, men har vært brukt i aktivt misjonsarbeid) som er helt uakseptabel. Og ikke minst i forhold til de ansatte.
Annonse
Det har gjort at mange av oss nå ikke lenger vil være med og støtte denne form for arbeid. Tilliten til det sittende landstyret er tynnslitt. Jeg tror ikke at det er bare mer penger som kan redde DISM. De må få en helt ny styringskultur med mye mer kontakt med fotfolket. Eller som en av veteranene sa på landsmøtet: Det er ikke bare penger misjonen mangler, men det er tillit og tilslutning blant folket.
Til slutt vil jeg takke for alle de fine menneskene jeg møtte i organisajonen og på mine reiser. Selv om det også var mange ting som var skuffende i organisasjonskulturen.
