Debatt
Ingen av Stettes innvendinger er gyldige
I et innlegg i Dagen 9/7 påviste undertegnede at «Jesus og Paulus omtalte Det gamle testamente (GT) som Guds ord»; men Harald Peter Stette «er ikke overbevist» (se dagen.no 18/7: «Uriktig og uheldig å regne hele Bibelen som Guds ord»).
Stettes første innvending refererer seg til det faktum at den jødiske kanon først ble fastlagt på slutten av det 1. århundre e.Kr., og at vi derfor ikke kan vite sikkert hva Jesus og Paulus siktet til med betegnelsen «Guds ord».
Annonse
Men kanon-fastleggelsen var jo en avgrensning av hvilke skrifter som skulle regnes for Guds ord; og slik som i jødedommen, så regnes de såkalt apokryfe skriftene heller ikke i evangelisk-luthersk sammenheng som en del av Guds ord.
Videre mener Stette, at når Paulus siterer fra Moses' og Jesajas skrifter, uten direkte å nevne at disse er Guds ord, så viser dette at han ikke betraktet skriftene deres som Guds ord. Men saken er jo, at det var en så selvfølgelig sak at Moses' og Jesajas skrifter var en del av Guds ord, at det var helt overflødig å nevne det!
Den tredje innvendingen til Stette er enda rarere: Han viser til at Paulus bruker andre ord som «evangelium», «sannhetens ord» og «[forsoningens ord]» for å betegne dét som er Guds ord. Dette skal ifølge Stette vise «at Paulus ikke har en formell forståelse av Guds ord (at Guds ord er det som er skrevet i en bestemt bok), men at han har en mer innholdsmessig forståelse av Guds ord».
Men slike betegnelser tjener jo bare til å få fram hva som er det sentrale i Guds ord i Den nye pakten ved Jesus Kristus, på samme måten som Paulus med flere kan bruke «loven» eller «loven og profetene» som betegnelse for det sentrale i Den gamle pakten ved Moses!
Endelig påstår Stette at vi kan se «en distinksjon mellom Guds ord og forkynnelsen» i Titus 1,3. Men saken er jo tvert imot den, at «gjennom apostelens forkynnelse er det altså Guds eget ord som høres» (Bibelverket-kommentaren til Titus-brevet, Oslo 1979, s. 169).
Ingen av Stettes innvendinger er således gyldige.
