Ingen bør lenger være i tvil

Selbekks betimelige lederartikkel i Dagen 29. mai retter et kritisk søkelys mot den snillismen som i flere tiår så å si har vært KrFs fremste varemerke.

Jeg festet meg særlig ved følgende: «KrF har vært sett på som et parti bestående av snille, velmenende, kristne mennesker som [ikke vil sette] grenser for hvor mange migranter det er kulturelt og økonomisk bærekraftig å ta imot. […] Vi kan ikke huske at de har vært opptatt av at det skal stilles krav til de som kommer i det hele tatt.»

Dette er dessverre del av et større bilde. En gang på 1980-tallet fikk slagordet «Ja til et fargerikt fellesskap» betydelig gjennomslag i samfunnet. Også kristne organisasjoner brukte parolen, noen ganger med krav om tilslutning fra folk som skulle velges til ulike verv.

I ettertid må vi kunne si at dette var lite gjennomtenkt. Hvis man bare mener at vi skal være vennlige og respektere alles menneskeverd, er det selvsagt greit. Bak dette kampropet lå det imidlertid mye mer, og «snille, velmenende, kristne mennesker» ble her brukt av kyniske krefter med et langsiktig mål om å revolusjonere Norge (og andre vestlige land) ved hjelp av innvandring.

Det er forståelig at mange kristne (ledere) den gangen ikke gjennomskuet den bakenforliggende, antivestlige ideologien. Det som er vanskeligere å forstå, er at man 40 år senere ennå ikke har sett skriften på veggen.

Kan noen få prosent muslimer i Norge være noe å bekymre seg for, skrev en erfaren kristen leder til meg så sent som for et års tid siden (fritt gjengitt). Det er snakk om en mann jeg har kjent hele mitt voksne liv, og som jeg har stor respekt for.

Hans bemerkning er imidlertid typisk for en tenkning som i praksis har lammet kristenfolket i Norge, og som vi trenger å ta et oppgjør med. I frykt for å bli stemplet som rasister og islamofober, har de fleste kristne tidd stille mens landet påføres det som kan komme til å bli banesår.

Etter Hamas-terroren 7. oktober, og alt som har skjedd i vestlige land siden da, bør ingen lenger være i tvil om at islamistene får stadig større innflytelse over våre samfunn.

Amerikanske eliteuniversiteter lammes av anti-israelske demonstrasjoner. Den nye ordføreren i Leeds proklamerer at hans valgseier er en seier for folket i Gaza. I Frankrike og andre steder blir kirker og skoler stadig oftere satt i brann. I gatene i de fleste vestlige land ropes det om utslettelsen av Israel samt på folkemord mot jøder. Og så videre.

Her hjemme er jødiske og pro-israelske demonstranter blitt kastet stein på, slått og i minst ett tilfelle utsatt for livstruende vold. Regjeringen har anerkjent Palestina som stat. Og på Universitetet i Oslo, på den prestisjetunge Per Fugelli Lecture 2024 (21. mars), ble det under panelsamtalen sagt at det nå snart må tas et oppgjør, ikke bare med jødene, men også med alle som har støttet Israel.

Det er utrolig at viserektor, samt diverse tilstedeværende professorer og aktivister, uten kommentarer lot denne dårlig skjulte trusselen om vold og terror passere. Det eneste UiO ser ut til å ha foretatt seg i sakens anledning, er å holde tilbake videoen som dokumenterer skandalen.

Hatet mot Israel og jøder, samt mot Vesten og kristne, er formidabelt og ser bare ut til å vokse.

Hvis ikke denne utviklingen stoppes, ligger vi – ikke minst våre barn og barnebarn – tynt an.

Det som nå skjer er tegn på at vi lever i de siste tider, er budskapet fra flere av Dagens leserbrevskribenter. Mulig det, men jeg minner igjen om Jesu klare advarsel om at bare Gud vet når enden kommer (Mark 13,32).

Mange kristne, ikke minst innen KrF og Dnk, ser ut til aktivt å støtte det synet at Vesten er ond og må ødelegges/revolusjoneres. I motsatt ende av skalaen har vi kristne som tilsynelatende synes det er greit at våre samfunn bryter sammen, i tro på at det vil fremskynde Jesu gjenkomst. Det ene er ukristelig, og det andre er svermerisk. Begge deler er ubibelsk.

Vi er kalt til å være lys og salt i verden, og vi kan ikke tillate oss å resignere og forsømme vårt samfunnsansvar.