Ingen er endelig forkastet
Gud forbarmer seg også over de mennesker og folk som han har gjort rede til undergang, de som er forkastet og allerede er inne i en forherdelsesprosess.
I Rom 9 tar apostelen Paulus fram noen eksempler på Guds utvelgelse i historien, for blant annet å vise at Gud ikke velger etter fortjeneste, men av nåde. Det er Guds kjærlighet og nåde, ikke Guds allmakt som er utgangspunktet.
Bakgrunnen er denne: Når så få israelitter tok imot evangeliet og ble frelst, hadde ikke da Guds ord til Israel slått feil? Hadde ikke Gud utvalgt Israel?
Annonse
Denne innvendingen skyldes blant annet at man blander sammen to slags utvelgelser. Israel er utvalgt til å være Herrens tjener, en tjener til å åpenbare og virkeliggjøre Guds frelsesråd. Israel er ikke frelst eller Guds barn i kraft av denne tjenerutvelgelsen. Det blir bare Israel ved tro på den frelse som er åpenbart gjennom dem.
Men om det er slik, så kaster likevel tjenerutvelgelsen lys over hvordan Guds utvelgelse alltid er av nåde, og ikke etter fortjeneste. Tjenerutvelgelsen kaster også lys over frelsesutvelgelsen.
Jakob ble ikke utvalgt fordi han var bedre enn Esau, det var ikke på grunn av av hans gode gjerninger eller fortjeneste, men det var en utvelgelse av nåde, en utvelgelse som skjedde før de var født og før de ennå hadde gjort verken godt eller ondt. Tjenerutvelgelsen var eksklusiv, det vil si at den som ikke ble valgt til å være tjener, han ble satt på sidelinjen. Slik ble Isak valgt, ikke Ismael; Jakob og ikke Esau; Juda og ikke Efraim; David og ikke Jonatan osv. Det er dette som ligger i ordene: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.»
Esau var ikke forutbestemt til fortapelse. Han kunne også blitt frelst, om han i tro hadde bøyd seg inn under den frelse som ble åpenbart gjennom Jakob. Men det ville han ikke. Men vi har et annet eksempel på det i Israels historie. Gud valgte ut David, ikke Sauls sønn Jonatan. Jonatan skulle overtatt tronen etter sin far, men Gud forkastet Saul og hans slekt, og valgte i stedet David og salvet ham til konge. Det betyr ikke at Jonatan gikk fortapt, men bare at han ikke var utvalgt til å være den ætt Kristus skulle åpenbares gjennom og komme fra. Jonatan bøyde seg inn under Guds frelsesråd og ble frelst ved tro.
Mens tjenerutvelgelsen er eksklusiv, det vil si at den ekskluderer den som ikke velges, så er det ikke slik med frelsesutvelgelsen. At noen utvelges til frelse, ekskluderer ikke noen andre, men de er også inkludert i kallet og Guds frelsesvilje. Gud ekskluderer ingen, men man ekskluderer seg selv ved vantro og motstand mot Guds kall.
Tjenerutvelgelsen har også både en positiv og negativ side. Gud har utvalgt noen til å tjene ham og hans frelsesåpenbaring på negativ måte. Når Gud oppreiste Farao til hersker over Egypt, så var det nettopp for at han gjennom dennes motstand og forherdelse skulle få vise sin makt og forkynne sitt store frelsernavn på jorden.
Det betyr altså ikke at Gud hadde forutbestemt Farao til fortapelse! Men Gud lot nettopp denne Farao komme til makten, for gjennom hans motstand og forherdelse mot Guds ord og Moses, å vise sin makt og åpenbare sin frelse for hele jorden. Vi møter noe av det samme ved utvelgelsen av Judas. I sin motstand tjente han Guds frelsesråd.
Gud bruker hvem han vil for å åpenbare og virkeliggjøre sitt frelsesråd, og han danner dem slik det tjener hans råd. Slik var det også med Israel og jødene. Deres forherdelse mot Jesus og evangeliet brukte Gud i sin virkeliggjørelse av frelsen, først for å virkeliggjøre korsfestelsen av Jesus og siden for å drive evangeliet ut til hedningene (Rom 11). Men det betyr ikke at Israel er forkastet av Gud og forutbestemt til fortapelse. Nei, Gud vil nettopp at det jødiske folk skal komme til tro og bli frelst!
Annonse
Apostelen bruker så Jer 18 for å kaste lys over det han sier. I Jer 18 er situasjonen at jødene ved sin synd og sitt frafall har kommet under Guds vrede. Gud har derfor begynt å danne folket til undergang. Folket er som leire i Guds hender. Profetenes ord virker ikke til omvendelse og frelse, men til enda sterkere forherdelse, akkurat slik profeten Jesajas ord også skulle virke (Jes 6:9-10). Men det er ikke profetens skyld eller Guds ords skyld at det går slik. For Guds ord er i sitt innhold et kall til omvendelse og frelse. Men dets virkning er pga folkets motstand bare en stadig sterkere forherdelse. Gjennom dette danner Gud folket til undergang.
Men dette er ikke noe uavvendelig! Dersom folket tross det Gud nå holder på å gjøre med det, likevel ved Guds miskunn skulle omvende seg, så vil Gud i sin langmodighet forbarme seg over dem og avbryte den dannelse til undergang som han nå har begynt på. Han kan bryte av og danne dem på nytt, ikke til det vredens kar han holder på med, men til et nådens kar. Apostelen kaller i Rom 9 et slikt kar som blir omdannet fra vrede til nåde for «miskunnhetens kar».
Når Guds dom på apostelens tid ikke umiddelbart rammet jødene etter deres forkastelse av Jesus, så var det nettopp for at Gud kunne kunngjøre hvor rik hans herlighet var over miskunnhetens kar, det vil si over dem Gud fikk forbarme seg over og frelse. Tenk, Guds nåde er så stor og rekker til dem som har stått Gud imot og som han er i ferd med å danne til vrede og undergang! Han kan igjen ta seg av dem!
Gjennom dommen viser Gud sin vrede og gjør sin veldige makt til dom kjent blant folkene, til advarsel og vekkelse blant dem som ser det, og til ærefrykt for dem som tror på ham. Men det største for Gud er ikke å vise sin allmakt og majestet! Det er noe som er enda større, nemlig å åpenbare sin miskunnhet og nåde!
Gud har ikke behag i den ugudeliges død, men i at han omvender seg og får leve (Esek 18:23; 33:11). Derfor bar Gud i langmodighet over med jødene etter deres forkastelse av Jesus og den påfølgende forfølgelse av de kristne. Det var nettopp for at Gud kunne vise hvor rik hans frelses herlighet var over dem han fikk vise miskunn over. Apostelen Paulus er jo selv det sterkeste uttrykk for dette (jf 1Tim 1:15-17).
Apostelen viser til slutt i Rom 9 til profeten Hosea (Hos 2:23; 1:10) som taler om at Gud en dag skal miskunne seg over sitt folk som han har sendt fra seg og ikke lenger aktet som sitt folk. Israel ble ved Guds dom som et hedningefolk, men Gud skal i sin tid igjen forbarme seg over det, av nåde. Men apostelen Paulus ser mer enn et løfte om at Gud skal forbarme seg over det frafalne Israel. Kan Gud forbarme seg over et Israel som er blitt som et hedningefolk, så kan han og vil han forbarme seg over «de forkastede» (ikke-utvalgte) hedningefolkene også og gjøre dem til sitt folk.
Og det er ingenlunde tale om noe de har fortjent. Både hedninger og jøder må karakteriseres som «henne som ikke er elsket», men som Gud i sin nåde og miskunnhet forbarmer seg over og gjør til sitt folk. Både jøder og hedninger frelses på samme måte, ved Herren Jesu nåde (Apg 15:11), ved Guds uforskyldte kjærlighet og frelse i Jesus Kristus.
Hovedsaken er altså i Rom 9 nettopp at ingen er endelig forkastet eller forutbestemt til fortapelse, men at Gud også forbarmer seg over de mennesker og folk som han har gjort rede til undergang, de som er forkastet og allerede er inne i en forherdelsesprosess. Så stor er Guds kjærlighet, så rik er Guds nåde!
