BRUTALT: Jeg har stor forståelse for de som ikke lenger holder ut, men vil gjerne si noen få ord om akkurat det. Jeg har selv vært på nippet noen ganger. Livet ble for brutalt, menneskers blikk for vonde, og den iboende skammen for stor, skriver Paal-André Grinderud. Her er han avbildet under et møte med helseminister Bent Høie (H) i april. FOTO: Tor Weiby
Byline stor
Ingen er så trygg i fare
– Et medmenneske lærte meg noe fint. Hun sa: «Paal, se opp mot himmelen når det blir for tøft. Hold blikket dit mot et annet sted for et øyeblikk. Det er alltid en mulighet til å begynne på nytt». Det har hjulpet meg, skriver Paal André Grinderud.
Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare, fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet (…) Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver, og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene.
Denne barnesangen har blitt sunget for meg siden jeg ble født så altfor liten i 1962. Både mor, far og besteforeldre sang den av hele sitt hjerte. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan det kunne ha gått med et prematurt barn som i tillegg var tvilling. Mor sa til de som kom på besøk på fødeklinikken: «Dere må ikke se så mye på den lille gutten min. Jeg vet ikke om han vil overleve. Han er så liten». Mors søskenbarn Karin har fortalt meg dette i senere tid.
Jeg har vokst opp med mange bedehus og kristne forsamlingslokaler i nærheten av der jeg bodde. Det var bedehus, pinsebevegelse og private hjem som ble åpnet opp for forbønn og taler. Jeg har mange ganger som ung mann vært sint på alle bønner som ble bedt til ingen nytte.
