Ingen felles grunn, ingen «common sense»

Juni og forsommer har i vår del av verden blitt synonymt med Pride-feiring. For min del har juni blitt måneden der jeg føler meg mer fremmed i eget land. Fornemmelsen av å være på kollisjonskurs med tidsånden, uten sikkerhetsbelte, tiltar betraktelig.

Nå helt på tampen av perioden med parader og regnbuer kom jeg til å tenke på åpningslinjene til Dickens i hans roman «The tale of two citites»: «It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness. It was the season of light, it was the season of darknes, it was the spring of hope, it was the winter of despair».

Norge i juni ligner mer og mer på to byer der innbyggerne har vidt forskjellig virkelighetsoppfatning, som byene i Dickens univers. Jeg befinner meg i en tid som av noen oppfattes som den beste på lenge mens den av andre oppfattes som en forfallstid. Det kan se ut som om vi beveger oss fra «Vi er en nasjon vi med» til noe som ligner mer på Berlin før 1989.

Mens gangfeltene males i regnbuens farger i Bergen, og argumenter om trafikksikkerhet faller som døde til jorden i møte med slagord og følelser, får jeg en fornemmelse av at noe er i ferd med å rakne. Det er som om jeg står i bunnen av en enorm demning og med bekymring ser på sprekker som utvider seg. Fra mitt ståsted lever vi om ikke i «the worst of times» så i hvert fall i en tid med normoppløsning og forvirring. Bak mine brilleglass lever vi i dumskapens tidsalder. Fra utsikten i min by er den sivilisasjon som en gang lyste for resten av verden i ferd med å bli betydelig gråere.

For andre er gleden stor over at demningen endelig er i ferd med å sprekke. Nå kan omsider buldrende vannmasser pulverisere usynlige maktstrukturer, normer og sosiale urettferdige konstruksjoner som påfører mennesker, lidelse, skyld og skam. Mens jeg er stolt over å være nordmann og europeer, sier andre at jeg burde skamme meg. Der jeg ser stolte tradisjoner, verdier og sannheter, som en frukt av kristendommens surdeig, ser andre kolonisering, undertrykkelse og ulovlig ekspansjon.

Vestens regnbue er ikke alles regnbue

Mens jeg ser på kjønn, familie og ekteskap som gudgitte ordninger, og de beste rammer for menneskelivet, ser andre frihetsinnskrenkninger og begrensninger. Det jeg er takknemlig for, er mange glad for å endelig bli kvitt. Der jeg ser forvirring og desillusjonerte mennesker, som ikke lenger vet verken ut eller inn, ser andre en oppvåkning og en ny form for erkjennelse og argumenterer med at vi tross alt lever i 2023. Der noen ser frihetens utopia, ser jeg Pinocchio på vei mot lekeland.

Jeg leser i Bergens Tidende reportasjer om surrogatmødre og barn uten fedre. I kommentarfeltene tar begeistringen helt overhånd. Enslig mor, eller mor og medmor, er like godt som far og mor. Planlagt farløshet synes ikke å være noe problem. Følelsen av å være alvorlig i utakt med sine omgivelser tiltar ettersom barn i min verden er Guds gave og ikke en rettighet.

Om jeg føler meg som en kvinne er jeg en kvinne. Et nytt evangelium for noen – for meg et bevis på at vi ikke lenger har en felles virkelighet. Det som er sant for deg trenger ikke være sant for meg. Den felles grunn som har gitt oss «common sense», eller det vi gjerne kaller for sunt bondevett, er i ferd med å smuldre bort under føttene våre.

Det gamle ordtaket om at det trengs en landsby for å oppdra et barn har blitt en fjern illusjon, for familiene i landsbyen kan ikke lenger enes om hva som er rett. Vi er aldeles uenige om hva som er vakkert, sant og godt. Moral er ikke lenger er et uttrykk for selvinnlysende objektive sannheter, men minner mer om personlig smak. Vi skal ikke lenger bli gode og rettferdige, men finne vårt egentlige autentiske jeg.

Rabbineren Jonathan Sacks tegner et dystert bilde over en slik utvikling. Nasjoner vil ikke lenger ha levedyktige samfunn, men ulike identitetsgrupper. Vi vil gradvis miste vår kollektive ansvarsfølelse og isteden få en kultur hvor man kjemper om offerrollen. Markedet vil være nådeløst, politikken vil være forførende, uforsonlig og polarisert. Folk vil bli engstelige, usikre, redde, aggressive, ustabile, rotløse og ensomme. Man vil fokusere på å promotere seg selv istedenfor å rette fokus mot det eneste som faktisk kan gjøre dem lykkelige – nemlig å gjøre andre glade. Ifølge Sacks vil folk sett ut fra historiske standarder være materielt velstående, men emosjonelt fattige. Friheten vil være truet både fra venstre og høyre.

Samtalen er i ferd med å gå i stå sier Elias Rukla i Solstads roman «Genanse og verdighet». «Vi er blitt skjelvne fordi noen har funnet på å dele oss inn i gode og onde, helhjertede og hjerteløse, anstendige og uanstendige. Og da blir avstandene fort for store. Vi står i fare for å ikke komme over til hverandre igjen. Vi finner ikke tilbake», skriver Lars Saabye Christensen i triologien om «Byen».

Tusenvis av mennesker kjenner seg rett og slett ikke igjen i kirken

Splittelsen i befolkningen bli mer og mer synlig. Det blir stadig flere tema man ikke kan snakke om. Hvert ord må vektes. Min virkelighetsoppfatning som for få tiår siden var gjengs oppleves nå som hatefull og fordømmende av mange medborgere. Vi trekkes lenger og lenger fra hverandre. Det blir stadig flere tema man ikke kan snakke om. De sosiale møteplassene har blitt færre, alvoret større, selvhøytideligheten mer påtagelig. Sjarmen, humøret, glimtet i øyet og det vennlige smilene blir sjeldnere. Vi møtes helst vi som er enige. Vi snakker kun fritt rundt meningsfeller.

Ifølge filosofen Alexis De Tocqueville er dette skjebnesvangert. Franskmannen sier at når man mister møteplasser der mennesker møtes ansikt til ansikt og utøver moralsk dømmekraft vil man omsider også miste friheten. Jeg er redd «The tale of two cities» kan bli fortellingen om oss. «I am mad. You are mad. We are all mad here», sier katten til Alice i eventyrland, jeg håper vi finner tilbake til hverandre før den tid.