Ingen kirke uten Jesus

«Skal vi berre godta at Jesus blir borte i kyrkja?», het det retorisk i en lederartikkel i Dagen tidligere i sommer. Som kristen, kirkemedlem og kirkeleder vil jeg svare et rungende nei på spørsmålet.

Jesus må aldri bli borte, verken i Den norske kirke eller i andre kristne kirker. Kirken er jo nettopp bygget på evangeliet om Jesus, og uten evangeliet har den mistet sin eksistensberettigelse. At Den norske kirke «forkynner evangeliet til mennesker gjennom hele livet» er derfor et hovedpunkt i Den norske kirkes strategi.

Evangeliet kan forkynnes mange steder og på mange måter, likevel står gudstjenesten helt sentralt. Oppgaven til predikanten er ikke bare å gjenfortelle bibelteksten eller dele sine personlige betraktninger, men å fortolke teksten på en måte som gjør evangeliet forstått, slik at tilhørerne kan ta det til seg. Bare slik kan menigheten høre «evangeliets levende ord», som Luther kalte det.

Formidling av evangeliet skjer også på mange andre arenaer i kirken. Kirkemøtet har nettopp vedtatt en ambisiøs plan for kirkelig underundervisning og læring som har som målsetting «at mennesker som er døpt eller søker dåp får lære om og bli styrket i den kristne tro» og at «alle døpte og interesserte får økt kjennskap til og kunnskap om Bibelens tekster, kristen tro i praksis og kirkens kultur og tradisjon.» Engasjerte ansatte og frivillige jobber derfor uken igjennom med å formidle Jesus til barn og unge.

Hvordan ser det ut fra mottakerens perspektiv?

I medlemsundersøkelsen fra 2023 svarte åtte av ti at de hadde besøkt en kirke i løpet av det siste året. Det er altså ingen tvil om at Den norske kirke når mange mennesker med sine tilbud.

Like viktig som hva som skjer innenfor kirkeveggene er det hvordan kirken framstår utad, og hvordan kristen tro kan kommuniseres i det offentlige rom. Det sier seg selv at man ikke uten videre kan kommunisere på samme måte i offentligheten som man kan på egen arena.

Tiden som står til disposisjon er ofte begrenset, og det er mye annet som konkurrerer om oppmerksomheten. Her gjelder det både å invitere til det som skjer i kirken, og å formidle noe som står på egne bein.

Fordi utgangspunktet er så ulikt, bør man starte på det stedet mottakerne befinner seg. Her er ikke minst apostelen Paulus et forbilde, som i sin tale på Areopagos tok utgangspunkt i tilhørernes egen religiøsitet (Apg 17).

Vi er alle på ulike steder i vårt forhold til Gud, og kirken må i sin kommunikasjon møte mennesker der de er og søke å forstå den vandringen den enkelte er på. Kirken kan peke på, åpne opp for å invitere inn, slik at de kan få en mulighet for å møte Gud. I dette må vi også ha en forståelse for at enkelte også har sin historie i møte med kirke og kristendom.

Formidling av tro må også ta hensyn til at mennesker er forskjellige og kan møte Gud på ulike måter. Stavanger bispedømme har formulert dette godt gjennom nettressursen «portaler til tro» – www.portalertiltro.no.

Ressursen ledsages av spørsmålet: «Kan portalene åpne opp for tro og gi rom for noe større i ditt liv?» Kirken trenger utvilsomt en varhet for at Gud kan tale til det enkelte menneske på ulike måter. Og så er det jo sånn at mens kirken formidler budskapet, så er det opp til Den hellige ånd å skape selve troen.

Et stort vi

Formidling av tro må aldri begrenses til enveiskommunikasjon. Gjennom evangeliet inviteres vi inn i et fellesskap med Jesus i sentrum.

Når vi er sammen, to eller tre eller flere, kan vi sammen dele evangeliet med hverandre. I den nye planen for kirkelig undervisning og læring sies det slik: «Hvert menneske, uansett alder og funksjonsnivå, bringer noe unikt inn i læringssituasjonen. (…) Som subjekter i sin egen læring er mennesket både mottaker og bidragsyter i læringsfelleskapet, men også medskaper av ny kunnskap.»

Kirkens kommunikasjon kan peke på dette fellesskapet med Jesus og hverandre, og det gjør vi når vi for eksempel gjennom mediekampanjer inviterer til dåp eller konfirmasjon.

At kirken også er opptatt av klima, krig-fred, rettferdighet og andre sosiale og politiske spørsmål, oppfattes av noen som et uttrykk for at kirken har glemt sitt hovedbudskap. Vi oppfatter det ikke slik.

For troen på Jesus forutsetter også troen på Gud som skaper, og på en Gud som vil rettferdighet. I budet om nestekjærlighet ligger det en forpliktelse for oss som enkeltkristne og for kirken til å arbeide for et bedre samfunn og en bedre verden for alle.

Det kirken gjør og sier, har alltid politiske og sosiale konsekvenser, enten vi vil det eller ikke. Det vi imidlertid kan bli flinkere til, er å vise hvordan et engasjement i slike spørsmål henger sammen med det sentrale innholdet i troen og evangeliet.

Den tid er forbi da vi kunne forutsette en grunnleggende kjennskap til kristen tro i samfunnet. Det nytter ikke bare å rope ut «Jesus er svaret», når folk knapt vet hvem Jesus er, langt mindre hva han er svaret på.

Kirkene i Norge står derfor foran en formidabel oppgave når det gjelder å holde fortellingen om Jesus levende i samfunnet. Det forutsetter at vi er tydelig på hva vi tror på og bevisst på hvordan vi kommuniserer det.