Ingen konservative biskoper
Med tanke på tradisjonell kristen tenkning og praksis på det samlivsetiske området finnes det egentlig ingen konservative biskoper i Den norske kirke.
«Jeg er seriøst kjempeglad for denne utnevnelsen, da den mer enn tydelig representerer en kirke som fortsetter å hamre nagler inn i sin egen kiste.» Denne vurderingen tilhører Nordlys-journalist Egon Holstad, og handler om utnevnelsen av Olav Øygard til ny biskop i Nord-Hålogaland. Øygard var den foretrukne kandidaten i den kirkelige avstemningen, men utnevnelsen har likevel vakt til dels sterke reaksjoner.
Når man omtaler Olav Øygard som konservativ og Herborg Finnset som liberal, viser det hvor vanskelig begrepet konservativ er i den moderne kirkelige debatt. Det er ikke mange år siden et mer eller mindre samlet bispekollegium ville sagt til et homofilt par som ønsket kirkelig velsignelse over sitt borgerlig inngåtte ekteskap at de først og fremst måtte omvende seg fra sin synd. Olav Øygard har sagt at han vil be for homofile par i en slik situasjon, men han vil ikke vie dem. Dette er altså nok til å være «konservativ». Da har tyngdepunktet i debatten forskjøvet seg ganske kraftig på kort tid. I forhold til tradisjonell kristen tenkning og praksis på det samlivsetiske området finnes det egentlig ingen konservative biskoper i Den norske kirke.
Annonse
LES OGSÅ: Reagerer sterkt på utnevnelse
Vi har ikke grunnlag for å hevde at Øygard var ønsket i bispedømmet fordi menighetsrådene ønsker en tydelig konservativ dreining i samlivsetikken. Vel så sannsynlig er det antakelig at han ble foretrukket fordi han har god kjennskap til bispedømmet, og at han kjenner godt både samisk kultur og språk. Trolig har samlivsetikken betydd mindre i menighetsrådenes vurderinger enn den gjør i massemedienes analyser.
Det er underlig å se det kirkelige demokratiet utfolde seg, til protester fra både høytstående prester og representanter for kirkelig tilknyttede organisasjoner som Åpen folkekirke. Det ville være nokså uhørt om noen etter et lokalvalg eller stortingsvalg ville si at den gruppen som ikke stemte, skulle ha noe tungt votum med tanke på valg av statsråder eller ordførere – ut fra hva en antok var dens ønske. Det kan være nyttig å huske at mens oppslutningen om kommune- og fylkestingsvalget i 2011 lå på oppunder 65 prosent, var oppslutningen om kirkevalget samme år på omkring 13 prosent. Det er likevel påfallende å lese hvordan fagforbundet Teologene omtaler den demokratisk forankrede utnevnelsen av Øygard som «grasrotpopulisme».
Kirkerådet har som ansettelsesmyndighet ansvar for å ivareta helheten. Etter tre utnevnelser som blir betraktet som konservative, er det stor sannsynlighet for at vi neste gang får en kvinne med en mer liberal profil. Men det er ikke så lett å finne dekning for at det ligger noen populisme til grunn når Kirkerådet faktisk har valgt den kandidaten som bispedømmet ønsket. Kirken er noe annet enn en ren interesseorganisasjon, men alle de av Den norske kirkes medlemmer som mener noe om utviklingen har full anledning til å stemme ved valg. Verken Bispemøtet eller andre kan uten videre skyve de passive medlemmene foran seg i en kirkelig maktkamp.
Utnevnelsen av Øygard viser også til fulle hvordan argumenter kan brukes og misbrukes ettersom hvordan det passer med ens egne primærstandpunkter. Når for eksempel Åpen folkekirke beklager seg over lavere kvinneandel i bispekollegiet, handler misnøyen deres først og fremst om den samlivsetiske profilen. Det å bruke «kvinnekortet» kan være et effektivt virkemiddel fordi nesten alle deler ønsket om en høyere kvinneandel. Det er likevel ikke opplagt at Åpen folkekirke hadde rykket ut på mennenes vegne om Kirkerådet hadde utnevnt et helt knippe kvinnelige biskoper.
Spørsmål om valgordning og helhetshensyn er derfor sekundære i forhold til de teologiske vurderingene, som må være aller viktigst i en kristen kirke. Etter kirkeforliket i 2012 har det blitt stadig tydeligere at de organene som direkte og indirekte er valgt av kirkens medlemmer, både Kirkemøtet og Kirkerådet, har en noe mer konservativ profil enn Bispemøtet. Over tid skulle det fra et demokratisk ståsted være ønskelig at disse organenes profiler lignet på hverandre. Men for begge leire er nok lære viktigere enn ordning.
Nordlys-journalist Holstad kan risikere at det kirkelige demokratiet fører til flere utnevnelser han vil glede seg over. De som ønsker en annen utvikling kan melde seg inn og stemme ved valg. Hvis kirkedemokratiet fører Den norske kirke mer i tråd med Bibelen, er vel dét det motsatte av populisme.
Med tanke på tradisjonell kristen tenkning og praksis på det samlivsetiske området finnes det egentlig ingen konservative biskoper i Den norske kirke.
