Debatt
Ingen rett kristen kirke bør invitere Skeivt kristent nettverk inn til «dialog»
I Dagen 27.03 har generalsekretær i Skn (Skeivt kristent nettverk), Solveig Gjesdal, leder i SKN, Elisabeth Meling og nestleder i Skn, Jonas Yassin Iversen, et innlegg der de avslutter med å si at «vi ser ikke at det kan bli fred i Kirke-Norge før hvert enkelte kirkesamfunn anerkjenner skeives kjærlighet og samliv». Foranledningen til artikkelen er diskusjonen rundt samlivsspørsmål som foregår i Frikirken og redaktør Selbekks kommentar til denne.
De tre hevder at all den tid det befinner seg mange skeive i kirkebenkene rundt omkring, vil det ikke bli «fred i kirken» fordi det å «forvente at disse skal avfinne seg med at skeive aldri kan få ansvar eller få sin kjærlighet velsignet av menigheten de er så glade i, er ytterst naivt». Skeive har etter Skn sin ideologi krav på å få anerkjent sin livsstil og sine alternative samlivsformer både av kirken og av Gud selv.
Annonse
Når kirkens forkynnelse ikke gir slik anerkjennelse, betegner Skn dette som «undertrykkelse». Derfor vil de fortsette sin geriljakrig innen de ulike kirkesamfunn, noe som oppfattes som en legitim frigjøringskamp. Det er tydeligvis ikke tilstrekkelig at Den norske kirke (Dnk) gir full aksept for deres agenda. Nå står frikirkene for tur.
Vi har nettopp lagt bak oss fastetiden. I fasten synger menigheten Litaniet, der vi blant annet ber om at Gud skal bevare sin kirke fra «vrang lære og død tro». Her må det sies tydelig: Skn representerer både vrang lære og død tro. «Vrang lære» består i en forkynnelse og/eller teologi som fornekter klare og entydige utsagn i Bibelen. «Død tro» består i en «kristendom» som ikke vil omvende seg fra synd. At Dnk har gitt rom for begge deler, viser at den – bibelsk bedømt – er en frafallen kirke. En kirke som lærer slik, mister Guds velsignelse og står under Guds dom.
Den tenkning som ligger til grunn for meget av nyorienteringen innen teologi og kirkeliv som har skjedd i Dnk, og som også Skn står som eksponent for, handler om en ny og annen forståelse av evangeliet enn det Skriften lærer. Guds kjærlighet består i henhold til denne tenkningen i at Gud «godtar oss slik som vi er», i at Jesus er «åpen», «romslig» og «tolerant». Dermed forties kravet til omvendelse.
Sant er det at Gud elsker den falne menneskehet – noe Jesu kors er den fremste åpenbaringen av. Men denne Guds kjærlighet manifesterer seg i at Gud frelser fra synd – ikke i at han ser gjennom fingrene med synd, eller lar menneskers behov for bekreftelse og anerkjennelse omdefinere forskjellen mellom rett og galt. For vår Gud er en hellig Gud. Derfor kalles hvert menneske til omvendelse og et hellig liv. Det «evangelium» Skn forfekter, er ikke annet enn det Herrens apostel kaller «et annet evangelium» (2Kor 11,4; Gal 1,8).
Nå påpeker Gjesdal & co. meget korrekt at det er en sammenheng mellom kvinneprestspørsmålet og homofilispørsmålet. Hvis Bibelens autoritet ikke skal gjelde det den har å si om kvinner i hyrde- og læreembetet, da er det selvfølgelig inkonsekvent og vilkårlig å gjøre bibelautoriteten gjeldende på et annet område som også har med kjønn og identitet å gjøre. Av denne grunn ble det i debatten rundt kvinnelige prester allerede for 50 år siden sagt at når apostelautoriteten ble satt til side i kvinneprestspørsmålet, ville følgen bli at den apostoliske veiledning om homofili kom til å bli det neste som sto under angrep. Profetiske ord!
I tillegg til at det her dreier seg om det helt grunnleggende forhold til bibelautoriteten, dreier det seg også om det like grunnleggende forhold til menneskesynet:
Differensieringen og komplementariteten i forholdet mellom mann og kvinne er nedlagt i skapelsen. Når det i våre Bibler sies at «i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem» (1Mos 1,27), sier grunnteksten bokstavelig at «til hankjønn og hunkjønn skapte han dem». Dette innebærer at kjønnsidentiteten er gudskapt, en Guds gave som hører med til det som kalles «meget godt» (1Mos 1,31). Kjønnsidentiteten er dermed ikke en «sosial konstruksjon» eller en «rolle» slik moderne, sekulære ideologier hevder.
Fordi mann og kvinne av Gud er skapt ulike, er de også gitt ulike kall, oppgaver og tjenester her i verden. Dette har ikke noe med de ulike kjønns verdi eller menneskeverd å gjøre – både mann og kvinne er skapt i Guds bilde. Likeverd betyr ikke likhet! Til dette hører blant annet at kvinnen skal slippe å gå inn i hyrdeembetet, noe som derfor forbys i NT.
Annonse
Når hyrde- og læreembetet i moderne protestantisme er åpnet opp for kvinner, innebærer dette at kirkene ikke lenger anerkjenner Guds design for kjønn og identitet. En har i stedet gått inn på feminismens nivellering av den skapelsesgitte forskjell på mann og kvinne og ønsker å gjøre kvinnen til mann. Noe som dypest sett er fornedrende for kvinnen – en gjør kvinnens menneskeverd avhengig av at hun blir som mannen.
Ideologien vi ser i den såkalte identitetspolitikken, og som SKN sammen med foreningen Fri står som eksponenter for, er ikke annet enn en videreutvikling av opprøret mot den differensiering og komplementaritet som er gitt i skapelsen. Kjønnsforvirringen som med dette gjør seg gjeldende i samfunnet, og som nå trenger inn i kirkene, er en nødvendig konsekvens av fornektelsen av skapelsen – og dermed av Skaperen og hans vilje.
Derfor er det nødvendig å si at Skn i realiteten representerer gudsopprøret – anomia.
Det er en gammel kirkelig regel at vranglære diskuterer en ikke med, den skal avvises. Ingen rett kristen kirke bør derfor invitere Skn inn til «dialog» som om de representerte et legitimt kristent syn. «Dialog» betyr i Skn sin tapping ikke annet enn at de krever ubetinget gjennomslag for sitt «syn». Ellers blir det ingen «fred», lover de.
