Ingen teologisk begrunnelse for «annen-dagene»

De aller fleste av de «røddagene» man har i kalenderen er dager som er knyttet til den kristne kulturarven vår. Uansett hvor sekulariserte vi blir, står faktum fast: «Røddagene» er i de aller fleste tilfeller knyttet til kristne/bibelske begivenheter: Jul, påske, pinse og Kristi himmelfart.

Helligdag light

Samtidig er det et faktum at det som i utgangspunktet var hellige dager betraktes og markeres nå som rene fridager.

Fram til reformasjonen var det svært mange helligdager å holde rede på og å markere, blant annet festdagene for en rekke helgener. Etter reformasjonen ble mange av disse fjernet som helligdager, og på 1770-tallet ble enda et titall helligdager nedgradert. Det gjaldt blant annet de såkalte «tredje-dagene» etter jul, påske og pinse.

Disse ble i stedet «prikkedager», nærmest en «helligdag light», der man fortrinnsvis bare skulle gjøre enkle arbeidsoppgaver. En slags «pusledager». I tillegg til tredjedagene gjelder dette 13. dag jul, Kyndelsmesse 2. februar, Marimesse 25. mars og Mikkelsmesse 29. september.

Egne prekentekster

I tekstrekkene for kirkeåret er både 2. påskedag og 2. pinsedag satt opp med egne prekentekster.

I sokn med flere prekesteder og menigheter med mange utposter kunne «annendagen» være god å ha med tanke på å nå flest mulig med henholdsvis påske- og pinsebudskapet.

Helt fram til for noen år siden overførte NRK gudstjenester begge disse dagene. På «annendagene» var det gjerne frikirkeligheten som fikk sin anledning, mens «førstedagene» var forbeholdt statskirken.

Debatt i vranglås

Det har vært gjort noen mer eller mindre tapre forsøk på å redusere antallet «røddager». Det mest konkrete forslaget ble lansert av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1992 i forbindelse med en «krisepakke».

Forslaget gikk ut på å gjøre enten Kristi himmelfartsdag, andre påskedag eller andre pinsedag om til vanlig arbeidsdag. Dette var det nok i utgangspunktet flertall for i Stortinget, men da noen antydet at det kanskje var mer naturlig å fjerne den såkalte «Gro-dagen», som var innført ti år før, gikk hele debatten i vranglås.

Det ble for krevende å argumentere for at «Gro-dagen» var en «tradisjon» (hele elleve år lang!), og derfor måtte trumfe en av de tre helligdagene med en tusen år lang tradisjon. Både helligdager og «Gro-dag» fikk leve videre.

Mangler teologisk begrunnelse

I vår relativt sekulariserte tid, må det vel bare erkjennes at når det gjelder de såkalte «annen-dagene», er det ikke lett å finne noen god teologisk begrunnelse for å markere dem; de kan knapt nok begrunnes pedagogisk.

De er og blir fridager. Det er ikke dermed sagt at et eventuelt forslag om å fjerne en eller flere av dem vil støte på noen mindre motstand.