Ingvar Torsvik og Normisjon
Det snakkes om en lederkrise i Kristen-Norge. Er det rart?
Som bror til Ingvar Torsvik har jeg lyst til å dele noen betraktninger.
I sommer opplevde Ingvar valgets kvaler. Han ble kalt til tjeneste i misjonen, og kunne fortelle at et enstemmig landsstyre hadde valgt å kalle han til generalsekretær i Normisjon. Hva skulle han svare?
Annonse
Han hadde jobb, en god jobb som han trivdes i. Dagene og ukene gikk, og etter hvert som kallet fikk modnes i ham og han ble bedre kjent med Normisjon, la vi merke til hvordan drivet og visjonene vokste i han. Jo, denne jobben ville han ha. Jeg husker så godt den kvelden han kom inn i stuen til min mor og fortalte at i dag hadde han sagt opp jobben i Os. Nå var det ingen veg tilbake. Det lå en spenning og forventning i luften.
Så skjedde det noe. Stemningen snudde. Han hadde uttrykt seg uheldig i media. Det utløste en runde med samtaler. Det er bra, tenkte jeg. Det er viktig å ha både teologien og etikken på plass når en skal arbeide i Guds rike.
I Dagen den 19. desember var det endelig. Jeg kunne lese at «ulikt syn på ledelse» var årsaken til at han ikke fikk begynne i stillingen som generalsekretær. Det ble presisert at dette ikke hadde noe med teologi og etikk å gjøre. Det var underlig. Ingvar sitt syn på ledelse var så radikalt i en eller annen retning, at landsstyret fant det nødvendig å bryte kontrakten med ham. Det er dramatisk, ikke minst når vi i samme avis kan lese at noe slikt aldri har skjedd i norsk misjon.
Hvordan er så landsstyrets syn på ledelse?
Landsstyret har gått fra en enstemmig tilslutning til Ingvar til et flertall mot ham. Dette har skjedd uten at han har fått lov til å snakke med dem. All informasjon til landsstyret har gått gjennom Kleiven. Jeg undres. Hvorfor har ikke Ingvar fått lov til å møte dem, bli kjent med dem og få dele tanker og visjoner med dem? Når ting ble uklart, når en usikkerhet spredte seg og det ble behov for avklaringer, hvorfor skulle ikke det tas direkte med landsstyret?
All informasjon til styret gikk gjennom Kleiven, informasjon kommet frem i møter med uklar og direkte misvisende agenda. Fra møter med skjev maktbalanse. Fra møter uten skikkelige referat hvor Kleiven og hans støttespillere fullstendig hadde definisjonsmakten over det bilde som ble skapt og videreformidlet til landsstyret. At det gjennom en slik prosess har kommet frem «Ulikt syn på ledelse» er så langt jeg kan forstå heller et bevis på at Ingvar er rette mann for denne jobben.
På julaften, mens julefreden var i ferd med å senke seg, går hodejegeren Heitmann ut i media. Gjennom avisen Dagen fremstiller han min bror som en mann som nesten klarte å lure til seg stillingen som generalsekretær. I Dagen den 19. desember var han «ikke kjent med at Torsvik måtte gå».
Julaften derimot, var han klar på at Ingvar ikke er «rett mann for Normisjon». Gjennom lange betraktninger hvor ulike utvelgelsesmetoder fremlegges, tegner han et bilde av min bror som rettferdiggjør at han ble dumpet, og fratar ham hans gode navn og rykte. Er det bare jeg som reagerer?
Annonse
Jeg spør meg selv. Er det slike personer som skal stå for utvelgelsen av ledere i Kristen-Norge? I det ene øyeblikket prises du opp i skyene med topp score på alle tester, for i neste stund å bli forkastet og fratatt enhver form for verdighet?
Det snakkes om en lederkrise i Kristen-Norge. Er det rart?
