Debatt
Intensjonen kan være god, men mennesker opptrer litt for mye som gud
Dette er en kommentar til redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekks tilsvar (05.04.24) til Hanna Karin Paulsens innlegg om «eksorsismerettssaken» (28.03.24).
Som ganske fersk leser av avisen Dagen, har jeg med interesse fulgt en god del av sakene som avisen har dekket siste året. Jeg liker genuint den redaksjonelle linjen som ser ut til å innebære et bredt utvalg av opplysende, grundige og ikke minst modige artikler. Evnen til å dekke bredden og dybden i norsk kristenliv (og for så vidt samfunnsliv) tilsier både høy journalistisk kvalitet, men også en redaksjon med integritet.
Annonse
Det er også etter min mening flere gode grunner til å dekke «eksorsismerettssaken». Det kan potensielt opplyse både sekulære og ikke-sekulære om temaer i norsk kristenhet som sjelden når den offentlige arena. Men selv om argumentet om religionsfrihet, trosutøvelse og for så vidt ytringsfrihet slett ikke er uten relevans i saker hvor kristen praksis når rettsapparatet, fortjener Selbekks tilsvar i denne saken både en og to bemerkninger.
Først et lite dykk i min egen tros- og kirkehistorie, for å hente opp noen betraktninger fra erfaringer med dette temaet i kristne menigheter:
Jeg husker godt språket og kulturen rundt onde ånder/demoner som rådet på tidlig 90-tallet i skandinavisk karismatisk kristenhet, da jeg selv var mer aktiv i disse miljøene. På tross av mange gode personlige opplevelser fra tiden, var det spesielt enerverende å bivåne ulik forbønn knyttet til dette da jeg gikk på en sjelesorgorientert karismatisk bibelskole i Sverige.
Teorien var at mange (om ikke de fleste) mennesker, også kristne, kunne være under ulik demonisk innflytelse (for eksempel «heksekraft», «kontrollånder», opprørsånder osv). Dette dreide seg stort sett ikke om såkalt besettelse eller konkret utdriving av onde ånder (som for så vidt Bibelen taler om og Jesus demonstrerte – og som i det store og det hele foregår som noe relativt momentant).
I stedet var det mer snakk om en slags diffus og egentlig litt dunkel demonisk påvirkning, ikke så sjelden årsaksforklart med hva man betegnet som «sår i sjelen». Det var som om onde demoniske krefter oftest fikk tilgang til sårede, traumatiserte individer.
Nå vil de fleste som kjenner Bibelen kunne gjenkjenne at slike årsaksforklaringer ikke er beskrevet der. Ei heller finnes det noen anbefalinger fra for eksempel Paulus som tilsier at forbønn knyttet til demoninnflytelse/ev. -utdrivelse skulle være en naturlig del av det indre livet i den første menigheten, i og mellom gjenfødte kristne. Vonde ting oppsto selvsagt midt i menigheten, men Paulus oppfordret først og fremst til omvendelse, og eventuelt å tale til rette noen som hadde bommet på målet (eller syndet, som det også kalles).
Jeg husker jeg stadig stusset på teoriene (eller «læren»), men også hvordan enkelte (gjerne de mest ivrige forfekterne) forholdt seg til den rent praktisk. Fra mitt ståsted ville jeg oppfattet det som noe dypt problematisk å eventuelt være under innflytelse eller infiltrering av selveste satans hjelpere (!).
I motsetning opplevde jeg flere som tilsynelatende hadde et mer trivielt forhold til tanken på en slik tilværelse: «Vi har vel alle noen demoner nå og da», sa en bibelskolevenninne, under et av mine forsøk på en teologisk refleksjon rundt dette. Det var ikke ment som kun et språklig uttrykk for interne vansker (mine «indre demoner»). Det var i en ganske så konkret betydning. Det virket bare ikke som det alt i alt sto så voldsomt mye på spill, og som noe man egentlig nesten kunne leve med greit med.
Annonse
Nei, det ble aldri noe mer enn en slags bisarr selskapslek for meg, denne demonforbønnen. Noen tålte det. Andre kanskje ikke så mye. Jeg husker en psykotisk ung dame som begikk selvmord et par dager etter slik type forbønn.
Det var jo da også med en større lettelse jeg hørte pastor Åge Åleskjær ta et oppgjør med denne læren, en gang på et kveldsmøte på Camp Meeting, for drøye 30 år siden, hvor han i det store og det hele avskrev sannsynligheten for at, troende, jamfør Bibelen, i noen som helst grad skulle være underlagt demonanbesettelse, med henvisning til Jesu seier på korset og hans blod.
Åleskjærs kommentarer rundt dette var et tilsvar til en taler fra kvelden i forkant. Denne hadde ikke like stor tro på Jesu blod som åndelig demonbarriere, med tilhørende utsagn om store og mindre store åndelige smutthull som onde ånder kunne nærmest på slump flytte inn i mennesker, troende eller ei. Åleskjærs tydelige tale var nok betydningsfullt for andre enn meg, etter den påfølgende applausen i salen å dømme.
Altfor sjeldent opplevdes ledere tydelige når andre prekenkolleger sa noe som egentlig ikke kjentes riktig. Men den kvelden kunne jeg inni meg stemme i et hjertens «Not today, satan!»
I mitt nåværende virke som psykologspesialist har det vært mange år med behandling og samtale med pasienter med psykose/schizofrenilidelser. Med dette erfaringsbakteppet gir en lære hvor psykisk lidelse (her: psykose) knyttes til demoninnflytelse svært lite mening. Ikke psykologisk, ikke intellektuelt, ei heller åndelig eller teologisk.
Psykose kan være forårsaket av flere og ofte sammensatte faktorer; for eksempel svulst på hjernen, rus eller epilepsi. Mange ganger vil det kunne være en genetisk, arvet sårbarhet for sykdommen, og traumer, for eksempel seksuelle overgrep, er en kjent større predisponerende faktor.
Selv om det fortsatt et stor behov for kunnskapsutvikling rundt psykose, vet man for eksempel at tilstanden, rent biologisk, er assosiert med en ubalanse/ofte overaktivitet av en av hjernens viktigste signalstoffer; dopamin. Det er også dette et antipsykotisk legemiddel vil rette seg mot – å blokkere deler av dopaminreseptorene i hjernen.
Litt enkelt sagt er det motsatte tilfelle ved den degenererende sykdommen Parkinson. Her er hovedproblemet for lite dopamintilgang, og medisinering vil sikte seg inn mot økning/tilføring av dette (L-dopa). Pasienter med Parkinson som har for høy medisindose vil kunne få psykosesymptomer, mens overmedisinering av pasienter med psykose, derimot vil kunne medføre parkinsonlignende symptomer (ekstrapyramidale bivirkninger).
Annonse
Selbekk skriver i sitt tilsvar til Paulsens innlegg at «begge parter er enige om at kvinnen flyttet frivillig inn hos ekteparet og fikk gratis kost og losji hos dem. Hun var selv inneforstått med at befrielse fra demoner ved forbønn var en riktig metode for å hjelpe henne med problemene hun hadde». Selbekk indikerer her at hun med viten og vilje, så å si, gikk inn i dette og i denne situasjonen var i stand til å gjøre informerte overskuende valg. Var hun i realiteten det?
Jeg vil nok hevde dette som en sannhet med flere sårt tiltrengte modifikasjoner. En ting er at hun åpenbart var i en ekstremt sårbar situasjon som alvorlig psykisk syk (etter hvert uten beskyttende medisiner). I tillegg kan en nok legge til grunn at det at noen opplevde at åndelige autoriteter anbefalte denne tilnærmingen (demonutdrivelse fremfor medisin), mye sannsynlig kan ha bidratt til en ekstra tung psykologisk pressvektskål.
Det som imidlertid er ekstra etisk skjerpende her, er at det er snakk om et individ med kjent psykoselidelse. Tilsvarende pasienter vil i helsesammenheng ofte bli vurdert som uten ‘samtykkekompetanse’. Dette er et juridisk helsebegrep, som brukes om individer som, i korte eller lengre perioder, ikke evner å gjøre informerte avveininger rundt valg av for eksempel helsehjelp. Dette inntreffer stort sett når pasienten er i psykose.
En lignende forståelse praktiseres også når retten for eksempel, ved samtidig psykose og lovbrudd, kan konkludere med fravær av strafferettslig tilregnelighet hos personen det gjelder. Nå vil jeg passe meg stort for å fjernvurdere noens samtykkekompetanse eller tilregnelighet. Men å enkelt hevde at denne kvinnen var i stand til å være inneforstått og frivillig, er i beste fall naivt.
For å gå tilbake til det opprinnelige innlegget Selbekk tilsvarer, er jeg ikke nødvendigvis enig i beskrivelsen av tabloiditet. Kred til Dagen som har bragt frem dette, med en stort sett ok vekting og balanse. At denne saken imidlertid er et særlig godt eksempel for å belyse et antatt dilemma opp mot religionsfrihet og trosutøvelse, er jeg nok mildt sagt uenig i.
Kan Dagen for eksempel forestille seg en tilsvarende prinsipiell belysning av en rettssak, hvor forbønnen (ev. demonutdrivelsen) og avskrivningen av medisiner (utført av mennesker med de beste intensjoner) var knyttet til et menneske med en dødelig kreftsykdom? Kan det på noen som helst måte tenkes en tekst i avisen Dagen som ville argumentert med frivillighet, inneforståtthet (og ev. gratis kost og losji) i en slik sammenheng?
Selv om det faktisk her ville vært større sannsynlighet for en samtykkekompetent person, ville vel ikke en slik vinkling opp mot religionsfrihet nærmest vært vulgært og egentlig utenkelig å se for seg? Det er imidlertid ikke mindre alvorlig i nåværende rettssak.
Det hersker lite tvil om at det nevnte ekteparet var godt menende mennesker. Men om intensjonen er aldri så god, opptrer mennesker, etter min mening, litt for mye som gud, ved en slik lære og praksis knyttet til psykisk syke og demonpåvirkning. Dette er noe som uten tvil kan være svært traumatiserende, spesielt for mennesker som allerede sliter med den mest alvorlige psykiske lidelsen vi vet om; psykose/schizofreni.
Annonse
Da er det ikke lenger en bisarr selskapslek man kan trekke på skuldrene av, men et overskridende etisk, åndelig og psykologisk overtramp, som i verste fall kan ende fatalt. Måten dette ekteparet intervenerte hos denne kvinnen, var, uavhengig av utfallet av rettssaken, dypt uforsvarlig.
En overordnet motivasjon for å skrive dette tillegget, er at jeg har sett meg lei på kristne (tidvis også ledere), som med et stort manko på psykologisk forståelse, og heller ikke egentlig noen tungtveiende hjemmel i Bibelen, gjør seg til eksperter på psykisk syke, herunder forbinder det med demonisk påvirkning og følgende setter i gang slike forbønnsprosjekter, som eksemplifisert ved denne rettssaken.
Det hviler et etisk ansvar på kristne ledere knyttet til å oppdatere seg på den eksisterende kunnskapen vedr dette. Selv om mange ledere sikkert praktiserer dette, vil jeg si at en ydmyk vilje til å lære om hva psykisk lidelse er og ikke er, kan være et savn knyttet til flere kristne miljøer.
Slik jeg opplevelsesmessig har blitt kjent med disse pasientene i terapi, er de langt, langt fra hva man egentlig vil forbinde med demonbesettelse/påvirkning, på tross av ofte svært høyt lidelsestrykk. Jeg har mang en gang blitt påminnet om Guds og godhet i møte med disse menneskene.
Jeg pleier ofte å si at mennesker med psykose er «Guds gull på jord», noe jeg selvsagt ikke vet. Det skulle imidlertid slett ikke forundre meg. Det ville tross alt være mer i Guds rikes ånd enn alskens forestillinger om psykosepasienter som det prototypiske setet for satans demoninnflytelse.
En rekke av profetene som ble brukt av Gud i Det gamle testamente kunne nok ha tilfredsstilt kriteriene for en psykisk lidelse i dag. Jona var til og med så tynget at han egentlig ikke ville leve lenger. Disse var ikke under demonisk innflytelse. Gud ser derimot ut til å ha sansen for å bruke ulike «brustne kar» når han skal vise sin uendelige godhet og storhet.
