Intet Sp uten bøndene
De fleste forstår intuitivt at Senterpartiet ikke har mye å fare med hvis de mister støtten fra bøndene. Hvem er «bøndene» i KrF?
«Jeg har nok undervurdert denne saken, det engasjementet og den uroen det har skapt i vårt parti», sa KrF-leder Knut Arild Hareide på vei inn til sentralstyremøtet i går. Det er ikke å ta for hardt i.
Snarere sitter nok mange trofaste KrF-velgere igjen med en opplevelse av at det viktigste for partiledelsen er å ikke legge seg ut med de mer progressive miljøene. De som omfavner de omfattende endringene i synet på ekteskap og familie som i løpet av ganske kort tid har vunnet terreng også her i landet. Så får man heller tåle noen skuffede og fortvilte vestlendinger.
Annonse
Skuffelsen var i første rekke knyttet til at partiets familiepolitiske talsmann kunne opptre i kraft av en ekteskapslov som KrF har vært imot helt fra den ble vedtatt. Dernest blir skuffelsen forsterket når man ser at partiledelsen overhodet ikke er interessert i å komme med noen innrømmelser.
Man kan mene det man vil om utviklingen både i Den norske kirke, i samfunnet og i Kristelig Folkeparti. Men det må være hevet over tvil at de velgerne som ønsker at KrF skal holde fast ved et tradisjonelt ekteskapssyn er de som har partiets historie på sin side. Derfor er det ikke spesielt merkelig at deler av kjernetroppene nå teller alvorlig på knappene. Det bør gjøre inntrykk når en sindig mann som Ingmar Ljones brukte så sterke ord som han gjorde i Dagen onsdag.
Samtidig viser saken tydelig hvilken endring som har skjedd i det kristne landskapet. På den ene siden kommer en Simen Bondevik fra Akershus KrFU og stiller seg uforstående til kritikken av Bekkevold. På den andre siden står de som synes det er helt uforståelig at verken Bekkevold selv eller Hareide forstod hvilket svik mange KrF-ere ville oppleve det som at Bekkevold viet et lesbisk par, til tross for KrFs klare motstand mot ekteskapsloven siden den ble vedtatt for ti år siden. Det er to verdener som kolliderer.
Så hvor går veien videre? Det er det ikke lett å svare på. Tilsynelatende står ulike velgergrupper i KrF nå langt fra hverandre i spørsmål som betyr mye for begge parter.
I noens øyne representerer de konservative i KrF gufs fra en fortid de vil distansere seg fra. Men det var altså i indremisjonsmiljøene at KrF ble til. Partiet ble til som en motstemme i floraen av politiske partier. I noen sentrale spørsmål for partiet er denne stemmen nå kraftig svekket. Og partiet befinner seg i en kritisk fase. Hvis de havner under sperregrensen ved valget i 2021, blir veien tilbake over fire prosent lang.
For å bruke et bilde: De fleste forstår intuitivt at Senterpartiet ikke har mye å fare med hvis de mister støtten fra bøndene. Hvem er «bøndene» i KrF? Flesteparten av dem bor ikke i hovedstaden.
Men det finnes samtidig flere andre viktige verdispørsmål hvor KrFs stemme i dag lyder ganske ensomt på Stortinget. Hva vil skje med tvillingaborter, med aktiv dødshjelp, med bistanden? For bare å nevne noe. Det vil bli enda vanskeligere å kjempe for menneskeverdet hvis KrF faller ut av norsk politikk.
Akkurat nå er det avgjørende at partiet på sentralt hold innrømmer at de har bommet og viser at de heretter vil opptre annerledes. Tiden for uforpliktende snakk er forbi.
