Iran i opprør: Hva skjer med kirken?

Opptøyer har det vært før, senest i 2019 da 1.500 demonstranter ble drept i løpet av den korte uken opptøyene varte. Denne gangen virker det som om raseriet ikke avtar, og protestene rettes i større grad rett mot regimet. Mer enn 200 mennesker, de fleste unge, skal være drept. Mange flere er arrestert, uten at dette ser ut til å stagge demonstrantene.

Mahsa Amini, ungjenta som ble drept i politiets varetekt, ble gnisten som antente brannen. Hennes forbrytelse var at hun ikke hadde på seg hijaben på rett måte. De knallharde sjia-lovene rammer kvinnene hardt, men også de rundt 60 prosentene av befolkningen som ikke definerer seg som muslimer. Og selv blant muslimene er det nå få som støtter myndighetenes harde linje.

Hva så med de kristne? Under prestestyrets jernhånd har Iran opplevd en av de kraftigste vekkelsene i vår tid. Fra å være en minoritet bestående av armenske og assyriske kristne, teller den iranske kirken nå minst 800.000, for det meste konvertitter fra den persiske, ‘muslimske’ delen av befolkningen.

Kvinnene er ikke bare pådrivere i demonstrasjonene, men også viktige i vekkelsen. De er evangelister, søndagsskolelærere og i stadig større grad ledere for huskirkene. Flere kvinner er involvert i tjeneste i Iran enn i mange vestlige land, forteller en rapport fra World Watch Monitor.[1] I den kristne troen finner de kjærlighet, aksept og en mulighet til å påvirke omgivelsene på en måte som samfunnet ellers ikke gir, forteller Shifa, en kvinne som selv måtte rømme landet etter å ha ledet en husmenighet. «Mange kvinner risikerer fengsling og tortur ved å være aktive evangelister», kan hun fortelle. «Men fordi Gud gir dem styrke til å ta sjanser, får menn og kvinner hver dag muligheten til å kjenne Kristi kjærlighet og bli kjent med sin rette identitet – som Guds elskede barn.»

Salman, Åpne Dørers ekspert på Iran, kommenterer utviklingen i landet. «Kristne i Iran er preget av håp», sier han. «Protestene fortsetter, og den iranske regjeringens to våpen – frykt og bedrag – fungerer ikke lenger.» Men håpet er også blandet med uro. «Iranske kristne har bedt om frihet til å tro i årtier», sier han. «Samtidig uroer de seg, for hvis landet faktisk åpner seg, kan også vekkelsen gå mot en slutt».

Opprøret i Iran gjelder mer enn hodeplagg. Det gjelder trosfrihet.

Tre hundre kristenledere i Iran undertegnet nylig et opprop, hvor de erklærer at de ‘i praktisk handling slutter seg til aksjonene mot den voldelige, 43-årige giften i vårt samfunn’. «Vi har lidt», skriver de, «men aldri gitt opp. Vår tro på Messias, og troen på friheten til å tenke og velge selv, gjør at vi...med stolthet har funnet oss i å bli straffet...». En straff som har bestått av alt «fra seriemord til fengsling, tortur, ydmykelser, forkastelser, pisking, utvisning, tvangstildekking, krenkelse av privatlivets fred, krenkelse av arbeid og utdanning, konfiskering av eiendom og ødeleggelse av våre kirker...»

Da opprøret den 15. oktober spredte seg til det beryktede Evin-fengslet, slo myndighetene hardt tilbake. Omstendighetene er uklare, men på videoopptak fra brannen høres skudd, eksplosjoner og innsatte som roper ‘død over Khamenei’. Anti-opprørsstyrker som stormet fengselet skjøt vilkårlig mot de innsatte, forteller øyenvitner. «Vi hadde en forferdelig natt, for vi ante ikke hva som skjedde», forteller et familiemedlem til Article18. «Da vi endelig fikk kontakt, hørte vi lyden av skyting, og så ble telefonen koblet fra. Vi gråt til morgenen grydde».

Noreg bør støtte fridomskampen til kvinnene i Iran med meir enn ord

Ingen av de tolv kristne lederne som satt inne ble direkte rammet, men myndighetene rapporterer om åtte drepte og 57 sårede. Iran Human Rights Monitor hevder at 30 til 40 fanger måtte bøte med livet. Få dager etter opprøret ble to av de kristne fangene, Nasser Navard Gol-Tapeh og Fariba Dalir, benådet og sluppet fri uten begrunnelse.

«Den viktigste drivkraften i forfølgelsen er myndighetene», sier Salmen. «Blir det forandringer i ledelsen av landet, kan og vil det slå ut positivt når det gjelder forfølgelse. Men ingenting skjer over natten - sikkerhetstjenesten har infiltratører overalt, og mistilliten i landet er stor. Dessuten», sier han, «den iranske kirken har vært under jorden i årtier...Men synlighet betyr også økt risiko for at fanatikere retter direkte angrep mot de kristne».

10/40-vinduet: Vekkelser og forfølgelse

Dette er ikke den eneste utfordringen. «Undergrunnskirken, med alle sine konfesjoner, vil trenge tid til å tilpasse seg en ny virkelighet. I tillegg til behovet for å endre strukturen, vil kirken også måtte se på sin rolle i et åpent iransk samfunn». En opplagt utfordring er enheten mellom kristne: «Allerede nå jobber vi med å samle ledere for ulike kirkesamfunn. Når landet åpner seg, må ikke kirken la seg distrahere av uenigheter».

Samtidig er potensialet i et skakkjørt samfunn som det iranske stort. «Behovet for å utvikle ledere, gjøre disipler, tilby traumehjelp og oppmuntre til samhold er enormt», uttrykker han. «Vi må bistå Kirken til å bli en sann kirke slik Jesus så den: Et tilfluktssted og et senter for håp og gjenopprettelse.»

Vil vestlige kristne havne i unåde hos forfulgte kristne?

Det finnes selvsagt også en mulighet for at protestene, nok en gang, blir kvalt. «Da vil trolig iranske myndigheter slå ytterligere ned på folket, og særlig de som utgjør en risiko for makthaverne, som de kristne», sier Salman.

Iran står ved et veiskille, og Irans modige kirke trenger at vi står med dem i bønn. At vi blir med og ber om et fredelig regimeskifte. At vi ber for alle som risikerer livet ved å demonstrere mot myndighetene. At vi ber om enhet mellom iranske kristne, og om at de må stå sammen om å bidra til å bygge et nytt Iran. Om at vekkelsen i Iran må fortsette.