Iranerne har tiet lenge. Nå protesterer de med livet som innsats.

Hun var 22 år, hadde tykt, mørkt hår og vokste opp med utsikt til de kurdiske fjellene. 13. september dro hun til Teheran sammen med lillebroren. De hadde ikke vært i hovedstaden før.

Kanskje var det nettopp fordi hun kom fra en kurdisk by i nord, at hun var skjødesløs med hodeplagget. Det brutale prestestyret står ikke like sterkt der. Livet er ørlite friere.

Hvordan det enn var, viste Masha Amini for mye av håret sitt da hun gikk ut i den iranske hovedstaden. Hijaben satt for løst, ifølge regimets regler for sømmelig utseende. Moralpolitiet reagerte med voldsom vrede.

Ifølge øyenvitner skal hun ha blitt slått med en batong. Hodet hennes ble smelt mot bilen. Fredag i forrige uke ble det kjent at hun var død etter tre dager i koma.

Masha Aminis første tur til Teheran ble hennes siste.

At FN og den norske utenriksministeren reagerer med forferdelse, er som forventet. Langt mer interessant er det å se reaksjonene i Iran. Dødsfallet har vekket et intenst raseri. For mange er dette blitt dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Masha Amini er blitt en martyr, et offer for regimets lammende undertrykkelse og brutalitet. Hun er blitt et symbol for folkets motstand mot regime.

Det er ikke til å holde ut at en ung kvinne mishandles til døde, bare fordi hun viser litt av håret sitt. Nå klipper unge kvinner håret i protest. De brenner hijaber på åpen gate til jubel fra folket.

Demonstrasjonene mot det iranske regimet har spredt seg over hele landet. Folk tar sjansen på å vise hva de mener, selv om de vet det er farlig. Over 30 mennesker er så langt drept i sammenstøt under demonstrasjonene. Lederen for det iranske rettsvesenet har, ifølge NTB, beordret politi og rettsvesen til å behandle demonstrantene hardt.

Iranerne viser stort mot som setter seg opp mot regimet. Det samme gjør russere som har tydd til gatene for å vise motstand mot Putins nye mobiliseringsordre.

Også i Russland spredte demonstrasjonene seg til flere titalls byer. Dette skjedde selv om folk vet at de kan få lange straffer. Demonstranter som er pågrepet av politiet skal ha blitt tvunget til å verve seg til de militære styrkene.

«Det er for sent å være redd. Enten så havner man i fengsel for det man står for, eller så blir du sendt til fronten for å dø», sier russiske Vitalij Votanovskij til Aftenposten. Den tidligere oberstløytnanten vil ikke la seg verve til Putins krig i Ukraina, selv om forsvaret har forsøkt å overtale ham.

At den russiske nasjonalforsamlingen har innført en lov som kan bety fengsel hvis man nekter, rikker ham ikke. Votanovskij står på sitt.

Han nøler heller ikke med å si sin hjertens mening om krigen som han mener er umoralsk, selv om slike ytringer kan koste ham 15 år i fengsel.

Regimene i Iran og Russland kontrollerer befolkningen med frykt. Misnøyen har nok ulmet i befolkningen, men folk har vegret seg for å si fra. De har vært redde. Fryktet konsekvensene. Lagt bånd på seg. Helt til situasjonen ble så ille at de ikke hadde noe å tape.

At de våger! kan vi tenke når vi observerer demonstrantene i Iran og Russland på trygg avstand. Mye står på spill. Motet de viser inngir respekt. Det gir håp. Måtte demonstrasjonene føre til endring.

Å være modig betyr ikke at man ikke kjenner frykt, men at man går videre selv om man er redd. Likevel vet ingen av oss vet hvor modige vi er, før vi faktisk prøves. Frykten kan fort komme i veien, og fra frykten er veien kort til passivitet og feighet. Hvor fristende kan det ikke være å tie for å redde sitt eget skinn? Eller for å slippe å stikke seg ut?

«Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går», leser vi i Josva-boken i Bibelen.

I Iran blir kristne forfulgt for sin tro. I Russland misbruker patriark Kirill den ortodokse kirken til å mobilisere til krig, mens andre trossamfunn blir møtt med mistenksomhet og undertrykkelse.

Til sammenligning lever kristne i Norge et enkelt liv. Vi kan ytre oss fritt. Vi kan møtes uten å være redde. Vi har rettssikkerhet og demokrati. De rettighetene folk i Russland og Iran akkurat nå satser livet på å slåss for, tar vi nærmest som en selvfølge. Det er grunn til å takke og være ydmyke. Og samtidig til å advare hverandre mot å bli altfor mette og trygge og lulle oss inn i en forestilling om at ingenting står på spill.