Islam et falsum som hindrer all vitenskapelig fremgang
Min observasjon er at hullene i islams lære er så store at vi trygt kan kalle denne læren et falsum.
Hvor ble det av forskningen og vitenskapen? De siste seks hundre år har brakt for dagen en nesten total vitenskapelig stillstand i islamske samfunn. Fremfor å bidra til forskning og fremgang i utbredelsen av ny kunnskap, har islamske land konsentrert seg om å frembringe stadig sterkere ekspertise i vold og terror.
Dette er dessverre status for islam anno 2018 – etter fjorten hundreår av åndelig mørke. Det islamske falsum som er nedfelt i Koranen og den såkalte sunna har allerede ødelagt eller skadet store deler av verden, i kraft av Allahs og de skriftlærdes, nådeløse krav om underkastelse. Bedre enn dette blir det heller ikke.
Annonse
Blant dem som sterkest har kritisert den manglende vitenskapelige innsatsen gjennom de siste hundreårene er unntaket som bekrefter regelen; en pakistansk forsker som i 1979 delte Nobelprisen i fysikk med to amerikanske forskere. Abdus Salam, f. 1926, var ahmadi-muslim og ble derfor utvist fra sitt hjemland i 1970-årene.
Hans drøm om en vitenskapelig renessanse i den islamske verden ble aldri realisert. Han felte følgende harde dom over islamsk sivilisasjon: «Av alle sivilisasjoner på denne planeten står vitenskap svakest i de islamske land. Farene ved denne svakheten kan ikke vektlegges sterkt nok. Skal et samfunn overleve med æren i behold, vil det direkte være avhengig av dets vitenskap og teknologi i den tid vi lever i.» (Salam: «The Future of Science in Islam», Kuwait, 1987).
En annen sterk kritiker i muslimenes egne rekker i nyere tid er den 68 år gamle Pervez Amirali Hoodbhoy, f. 1950 – også han fra Pakistan. I en flengende artikkel i Physics Today i 2007 skrev han at et av de ledende forsknings-universiteter i den muslimske verden, Quaid-i-Azam-universitetet i Islamabad, hvor han selv i en periode arbeidet, har en rekke moskeer på campus, men ingen bokhandel!
– Med godt over en milliard muslimer og omfattende materielle ressurser må man spørre seg hvorfor den islamske verden har koblet seg fra vitenskapen og fra de prosesser som skaper ny kunnskap, skrev Hoodbhoy. I dag er han en prominent aktivist med ytringsfrihet, sekularisme og utdannelse i sitt hjemland som spesialfelt.
Så kan man saktens spørre hva årsaken er til den åpenbart paralyserte forskningsinnsatsen i den islamske verden – i århundrene etter de siste vitenskapelige landevinningene der.
Den anerkjente britisk-irakske fysikeren og forfatteren Jim Al-Khalili ved Surrey-universitetet har forsøkt å besvare spørsmålet i sin bok «Pathfinders – The Golden Age of Arabic Science» (Allen Lane – Imprint of Penguin Books, 2010).
Først og fremst peker han på det iøynefallende misforholdet mellom offentlig satsing på vitenskapelig innsats i den muslimske verden, og innsatsen i den utviklede verden. Dernest fremhever han mangel på politisk reformvilje i muslimske land, korrupsjon og mangelfull utdannelse, samt «sviktende institusjoner og holdninger»! Optimistisk tilføyer han (s. 245) at «ting heldigvis endrer seg raskt».
Det siste tror jeg ikke noe på. Al-Khalilis vilje til også å skylde på tidligere koloniherrer står ikke til troende. Dersom de styrende i Midtøsten og andre muslimske land som tidligere har vært kolonier hadde ønsket det, ville satsingen på fremskritt fullstendig kunnet dominere budsjetter og planer.
Annonse
Det vi ser i dag er ikke alene «failed states» – det er villede, fremprovoserte humanitære katastrofer av et fryktinngytende omfang. Og i førersetet sitter islamske ledere som synes å være besatt av drapsvilje. Vi er i 2018, men primitiv brutalitet synes å være uten grenser.
Men Al-Khalili går videre. – Det er unektelig spenninger mellom vitenskap og religion i noen deler av den muslimske verden, noe som må tas tak i, skriver han. – Antivitenskapelige holdninger er lette å finne i muslimske samfunn. I dag florerer de på internett, med tusener av kunstferdig produserte islamske web-sider, som prøver å bevise at Koranen spådde The Big Bang, svarte hull, kvantemekanikk og til og med nye forståelser av tidsbegrepet.
Forfatteren hadde snakket med imamer i Isfahan i Iran, som sa at Koranen ikke er vitenskapelig, men at den forteller en milliard muslimer hvordan de skal leve sine liv «og søke Guds under i skaperverket» – ved å observere verden rundt seg og skaffe seg kunnskap gjennom vitenskapelige undersøkelser. – Dette er ikke konfliktskapende. Det truer ikke deres åndelige liv, mente imamene.
– Problemet er, mener Al-Khalili, at mange muslimer ser moderne vitenskap som en sekulær eller ateistisk, vestlig konstruksjon, og at disse muslimene har glemt de bidrag til vitenskapen som muslimske vitenskapsmenn bidro med for tusen år siden. «De er ikke i stand til å skille vitenskap fra religion», konkluderer forfatteren.
Dermed er vi ved kjernen. Gjennom den feberhete drømmeverden som «profeten» skapte i fjellhulene ved Mekka, har islam fått sitt hegemoni. Over en milliard mennesker på det euroasiatiske og det afrikanske kontinent har latt seg svinebinde til noe de ynder å tro er deres redning i det hinsidige.
Og i denne fatale tro på drapsbasert «rettferdighet» og «fred» er det ikke rom for vitenskap og fremskritt. Kun moteriktige klær og noen andre vestlige attributter er tillatt, hvis man da er kommet langt nok ut blant oss andre – de såkalte, vantro kaffirene. Da kan alt gå an, som i Prøysens bakvendtland.
Men ikke bare er det liten grunn til å feste lit til feberhete drømmer og fantasier fra den såkalte profeten, under hans vel beskrevne fjellvandringer og hule-drømmer, hvor engelen Gabriel skal ha gitt ham inspirasjon. Forfatteren Salman Rushdie traff godt med sin beske omskrivning av hendelsene, i boken Sataniske Vers.
Således var det vel begrunnet, når vår tids islamske herskere i et av de første kalifenes erobrede land, det tidligere Persia, utstedte dødsdom i form av en fatwa, som en hevnakt mot Rushdie.
Annonse
Fatwaen mot Rushdie og attentatet mot den norske forleggeren William Nygaard, som utga boken, viser tindrende klart at de skriftlærde i Teheran følte seg truffet og pinlig berørt. Enda mer pinlig må det da være at moderne forskning for lengst har avdekket Muhammeds tvilsomme prosjekt og avkledt profeten så godt som all troverdighet.
Den tyske professoren Joseph Schacht, skolert i den strengeste retningen innenfor teutonisk tekstkritikk, skrev en banebrytende studie i 1950. Studien beskrev nøyaktig hvordan samlingen av hadither ble laget – lenge etter Muhammeds død i 632. Hadithene er fortellinger om hva Muhammed skal ha sagt og gjort, og som utgjør den «hellige lov». Lovsamlingen betegnes i islam som sunna, som betyr «skikk» eller «prestasjon» på arabisk.
Schacht la ikke fingrene imellom da han skrev: «Vi må bort fra det meningsløse postulatet at det opprinnelig fantes en autentisk kjerne av informasjon som skriver seg fra profetens tid.»
«Med andre ord», kommenterer den britiske forskeren og forfatteren Tom Holland i sin bok «In the Shadow of the Sword – The Battle for Global Empire and the End of the Ancient Word» (Little Brown, 2012); – «med andre ord: hadithene var verre enn ubrukelige som kilde for islams opprinnelse».
Og selv om Holland ikke helt avskriver et fnugg av autentisitet hva Koranen angår, er han nådeløs også i sin tungt kildedokumenterte avvisning av hvordan muslimenes hellige bok egentlig ble til. Under det møysommelige arbeidet med å sile ut gullkantede hadither fra den store massen som etter hvert kom på bordet, ble det gang på gang reist tvil om deres verdi.
Dermed var det reist tvil om grunnlaget for islamsk lov. Det innebar også å betvile sannheten i fremstillingen av «profeten» selv. Risikoen for kjetteri var påtakelig, skriver Tom Holland. – Ikke så rart da, at det store flertallet av muslimer alltid har vært redde for å ta et så skandaløst, et så blasfemisk skritt.
Holland tilføyer i en fotnote at det allerede på 800-tallet var muslimer som fant at hadithene overhodet ikke var troverdige, at de alle var diktet opp. Og i tilfanget av ellers tvilsom kunnskap om Muhammed selv og hans liv, er det fortsatt store, gapende hull.
«Vitenskapen, i likhet med naturen, kan ikke fordra huller», konkluderer forfatteren og forskeren Tom Holland.
Annonse
Min observasjon er at hullene i islams lære er så store at vi trygt kan kalle denne læren et falsum.
