Islam i våre hjerter

Det er vanlig både i Norge og den vestlige verden å dele islam i to: radikal islam og moderat islam. Med radikal islam, mener vi de krefter som er knyttet opp til terror. Med moderat islam mener vi vanlige gudfryktige islamister som ikke gjør en katt fortred.

Den første gruppen tar Koranen bokstavelig, og de kalles gjerne for fundamentalister eller ekstreme islamister. Den andre gruppen har en mer liberal forståelse av Koranen, og er tilsynelatende mer tilpasset vår vestlige kultur. Den siste gruppen ønskes velkommen, men ikke den første.

Spørsmålet er bare: Hvor reelt er dette skillet mellom radikale og moderate islamister? Er det et skille som islam selv opererer med, eller er det en vestlig oppfinnelse?

Det er forståelig at våre politikere ut fra vår humanitære og demokratiske tradisjon ønsker å ville forsvare fri religionsutøvelse. Da blir det naturlig også å være åpen for islam. Neste skritt blir da å stille alle religioner på lik linje. Alle religioner skal ha de samme rettigheter, de samme arbeidsvilkår.

Men når dette er sagt, sniker det seg inn en mistanke om at dette skillet også er innført av bekvemmelighetshensyn. De fleste innvandrere som kommer til vårt land er jo muslimer. Skulle vi si nei til islam ville det bli et ramaskrik.

Det ville jo sette en alvorlig brems på all innvandring. Det er en belastning våre politikere ikke er villig til å ta. Vi skal da være åpne og inkluderende, heter det. Det er jo en del av vår kultur.

Men våre politikere ønsker heller ikke å bekymre seg. Det er også et moment i denne saken. Vår tids politikere har liten eller ingen forstand på religion, langt mindre på islam. De mangler kunnskaper og vet ikke hvilke problemer islam fører med seg. Og de vil heller ikke vite det! De gjør nærmest krav på å leve i salig uvitenhet.

Det første vi må slå fast når vi skal nærme oss dette temaet, er at skille mellom radikal og moderat islam ikke finnes i islam selv. Den tyrkiske presidenten Erdogan har meget treffende sagt at «Betegnelsen moderat islam er stygg og fornærmende. Det finnes ingen moderat islam. Islam er islam». Han burde vite hva han snakker om.

Erdogan får støtte av islamske forskere som i en fellesuttalelse ganske nylig sier at det Vesten kaller for «moderat islam» og «moderate muslimer» er nedsettende overfor islam. Det er en forvrengning av islam som bare er egnet til å skape splid mellom muslimer. De slår fast at betegnelsen «moderat islam» og «radikal islam» ikke har noe grunnlag i islam.

Undersøkelser som er gjort blant muslimer, viser at det vi forbinder med radikal islam som sharia (islamsk lov), drakoniske straffer, underordnet stilling for kvinner og ikke-muslimer og motstand mot demokrati, er uttrykk for autentisk islam.

Sagt med andre ord; moderat islam er en vestlig oppfinnelse. Vi har tegnet muslimen i vårt eget bilde og utstyrt ham med egenskaper som hører hjemme i vår egen verden – men som altså er fremmed for islam selv.

Redaktøren i Dagen er blant dem som ivrer sterkt for et skille mellom radikal og moderat islam. Men på sine mange foredragsturneer sier han også at de terrorhandlinger som radikale muslimer utfører, har klare paralleller i Muhammeds eget liv.

Det er riktig. Men for meg blir uttalelsen allikevel en selvmotsigelse. For er ikke Muhammed også et forbilde for moderate muslimer? Enhver disippel ønsker jo å være sin mester lik.

Muhammed liv er blant annet beskrevet i Grimbergs historieverk – et verk jeg vil tro vi finner i mange norske hjem. Under sin tid i Mekka skildres Muhammed som en from religionsstifter, mens han under tiden i Medina skildres som en kriger og drapsmann.

Den sikreste veien til det muhammedanske paradis er kampen mot de vantro. «Sverdet, sier Muhammed, er himmelrikes nøkkel». I løpet av det påfølgende hundreår erobrer islam hele Midtøsten og Nord Afrika. Det skjer ikke ved evangelisering, men med sverdet.

Denne beskrivelsen er ikke uvesentlig ettersom vi her rører ved islams røtter. På bakgrunn av islams lære og historie har vi all grunn til å spørre hvor fredelig islam egentlig er?

Mange vil innvende at de moderate islamister som lever iblant oss i dag, er jo fredelige. Det kan vi se med våre egne øyne. Det er dialog og samarbeid. De høster anerkjennelse av så vel statsminister som kongehus. Javel, men muslimene i blant oss er pent nødt til å være fredelige. En voldelig eller ekstrem religionsutøvelse ville aldri bli akseptert.

Skal de leve i Europa må de nødvendigvis bøye seg under vårt levesett, våre verdier og vårt demokratiske system. Bruk av «ekstrem» islam ville være ødeleggende for dem selv. Men dette er ikke ensbetydende at de har gitt opp sin egen religion eller at de forfekter en annen lære enn det som står i Koranen.

De som kjenner islam, peker på at det er i overensstemmelse med islams lære å tilpasse seg sine omgivelser når de er i et lite mindretall. Det er for eksempel tillat å lyve når omstendighetene krever det. Det prøver å skape et bilde utad som ikke stemmer med hva de egentlig tror og mener. Derfor kan de opptre vennlige og samarbeidsvillige.

Men dette gjelder bare så lenge de er svake og så lenge det er nødvendig for å beskytte seg selv. Vi må også stille et spørsmålstegn ved den norske måten å møte islam på. Hovedproblemet hos oss er at våre politikere står fremmed overfor religion i sin alminnelighet.

Vi er med årene blitt ekstremt sekulære. Gallup viser at 70 prosent av den norske befolkning ikke tror på noen Gud i det hele tatt. Vi har mistet forutsetningen for å forstå den åndskraft som ligger i religionen, og i særdeleshet gjelder det islam.

Arbeiderpartiet har en klokkertro på sin egen ideologi – sosialismen. Ingen annen ideologi eller religion kan stå sterkere enn sosialismen. Karl Marx trumfer Muhammed. Ifølge Arbeiderpartiet burde islam se det som et privilegium å bli integrert i en verdensanskuelse som er større enn deres egen.

Bedre står det ikke til på borgerlig side. I likhet med Arbeiderpartiet har også de omfavnet det multikulturelle samfunn. Islam er en berikelse, kan Erna Solberg betro oss. Men hun er også litt bekymret – ikke for islam – men for de kristne som ikke liker islam. Sånne som du og jeg skaper uro i samfunnet med vår intoleranse. Så her får vi høre hvem som er problemet i det norske samfunn.

Det eneste som kan trumfe islam er kristendommen. Det er den kristne verden som opp gjennom historien har klart å demme opp for islams erobringsferd. Det er fordi kristendommen representerer en åndskraft som er sterkere enn islam. Det er sannhet mot løgn, godhet mot ondskap.

Men tragedien er den at det norske folk har tatt farvel med kristendommen. Vi har lagt ned de våpnene som kunne ha beseiret islam. Vi har saget av den grenen vi selv sitter på. Det eneste håp vi i dag har, er å finne tilbake til de røttene vi har forlatt. Folket må få øynene opp for de verdier våre fedre hadde. For bare når Kristus blir stor, kan Muhammed bli liten.