Islams grunnvoll er kynisme, blodbad og forførerisk poesi

En svermerisk og forførende romantiker var han, Muhammed. Han kalte seg profet og fikk folk til å tro at han var den siste profet i den jødisk-kristne tradisjon. Mye tyder på at han trodde det selv og at han plasserte seg i den eksklusive rekken hvor Moses og Abraham hørte hjemme.

Da må det være grunn til å spørre hvorfor det skulle være nødvendig å skape sin egen «religion» mellom sanddynene i den arabiske ørken.

Skulle ikke hans jødiske forbilder og deres Gud Herren gi arabiske stammefolk den trøst og det liv de trengte, selv om de befant seg i den mest ufruktbare delen av «den fruktbare halvmåne»?

Men det var nettopp dette, at de alle sammen i den talløse vrimmelen av stammer, klaner og familier, ofte led nød i ørkenen. Vel var det deres vante plass, deres hjem i verden – men oasene hadde begrenset dyrkingskapasitet – og folkemassene øket. Ungene som kom til verden trengte mat!

Den romantisk anlagte Muhammed ibn Abd-Allah var født i Mekka rundt 570 e.Kr. Han vokste opp som foreldreløs, idet faren døde før han ble født – og moren mistet livet da Muhammed var seks år gammel.

Hans bestefar, som var leder av den mektige Hashim-klanen, tok hånd om barnet. Men da Muhammed var åtte år, døde også bestefaren. Onkelen Abu Talib overtok oppdragelsen.

Så gikk det bedre. Han giftet seg med en enke som var 15 år eldre enn ham selv. Han drev handelsvirksomhet og kom da i kontakt med mange jødiske forretningsmenn og jordeiere. Dermed oppsto den første spire til åndelig liv hos ham.

Jødene hadde allerede kontrollen over det meste av den arabiske halvøya, i tillegg til Det Hellige land. Men jødenes rike var på sett og vis fanget midt mellom Bysants (Østromerriket) og det persiske keiserriket. Disse to mektige statsdannelsene sto i heftig strid med hverandre, og ­jødene var aldri trygge.

Den romantiske Muhammed blandet seg inn og tok jødenes parti. Han befalte sine tilhengere å spise kosher mat og ta del i fasten under Yom Kippur. Undersåttene hans skulle la sine barn omskjære – og alle skulle be med ansiktet vendt mot Jerusalem.

Men den rosenrøde kjærligheten til jødene skulle ikke vare lenge. I sin Medina-tid, som varte de ti siste årene av «profeten»s levetid, iverksatte Muhammed blodige angrep på jødiske bosettere som ikke ville følge ham fullt ut – og han viste ingen nåde.

Den kynisme som historien viser at han la for dagen, brakte ham til himmelske høyder. Analytikeren Joseph E. Katz omtaler ham som en av de mest innflytelsesrike religiøse og militære ledere i historien. Det har han dekning for.

Islam har vokst til å danne inspirasjon for millioner over hele verden. Men, som erobringer og nederlag har vist i Europa, har islam aldri hatt kraft til permanent herredømme noe sted i vår del av verden. Det vil islam heller aldri få i fremtiden.

Grunnen til dette er at en opplyst menneskehet er i ferd med å forstå at «profetens» islam er grunnlagt på kynisk maktbrynde, langt mer enn på teologiske, monoteistiske oppfatninger og følelser.

Grunnen ble lagt i et blodstenkt ørkenland, hvor avguden Allah var en av mange og ble adoptert i Muhammeds fantasiverden og bearbeidet der – under et sammensurium av henvisninger til jødenes skrifter i Torah – og med selveste Jesus som alibi overfor kristenheten.

Ved siden av det ubesvarte spørsmål om hvorfor jødenes religion – eller kristendommen – ikke var nok for Muhammed, står enda ett spørsmål igjen: Hvordan fikk han folket med seg?

Araberstammene og deres ledere var jo ikke dumme. De hadde gjennom tusener av år lært seg tilpasningens kunst i ørkenen – som kamelen. For å overleve. Hvordan fikk han så folket med seg? Svaret er antydet i begynnelsen av denne artikkelen – og i overskriften: Målet var land, erobring av land!

Muhammed ønsket å bli en uovervinnelig krigsherre. Og selv om han tapte noen slag, sto hans kalifer klare til å vinne langt flere – etter at Muhammed døde i 632. Taktikken var kjent – en jernhånd i en silkehanske.

Overbevisningens kraft lå i det åndelige budskapet. Forfatteren Bruce Feiler forklarer i sin meget leseverdige bok «Abraham» (HarperCollins, 2002) at selve det muntlige språket var nøkkelen. Muhammed brukte alltid et poetisk språk, arabisk på det mest finslepne, i sin forførende tale til folket i Medina.

Språket var i utgangspunktet den kraft han trengte for å legge den arabiske verden for sine føtter. Det navn og den logo Muhammed benyttet, var ørkengudens navn: Allah.

Og silkehansken var Koranens i alt seks tusen to hundre vers, som er fordelt på ett hundre og fjorten suraer. Og her finnes ingen beretning i tredje person. Allah taler direkte til de bokstavtro, den dag i dag.

Slaktehusene og blodbadene som fulgte disse «åpenbaringene» var en skremmende serie. Islams fanebærere etterlater seg en historisk arv, en dypt tragisk ideologi – en «sverdets ideologi» som også nå – fjorten hundre år etter Muhammed – fortsetter å hjemsøke og ryste menneskeheten. Noen religion blir islam aldri.