Israel – en havn
Å hevde at Israel var et resultat av Holocaust er åpenbart historisk feil.
Opprettelsen av staten Israel i 1948 var en unik hendelse i verdenshistorien. Aldri har et folk blitt fordrevet og adspredd blant andre folk, for så etter 2000 år bli gjenopprettet som nasjon. Dette er makeløst, og et mirakel som bortimot alle Bibelens profeter talte om fra Moses til Amos. Israel er i dag det eneste land i verden som etter 3000 år eksisterer med det samme navnet, på det samme område, har det samme folk som taler det samme språk.
20 land i Midtøsten og Nord-Afrika ble selvstendige eller opprettet i kjølvannet av Første Verdenskrig i årene mellom 1922 og 1971. Det rettes anklager som hevder at opprettelsen av Israel var et utslag av imperialisme og kolonitankegang fra Vesten, det legges enda til at Israel var et resultat av dårlig samvittighet fra Vesten etter Holocaust. Begge deler er galt.
Annonse
SE VIDEO: Hele Israel stopper opp i to minutter
Opprettelsen av Israel fant sted i en epoke da alle stater i Midtøsten så dagens lys eller fikk sin selvstendighet, så også Israel. Hvorfor singler man da ut Israel?
Å hevde at Israel var et resultat av Holocaust er åpenbart historisk feil. Det folkerettslige grunnlag for opprettelsen av Israel var ikke FNs delingsforslag res 181 fra 1947, det var ikke bindende. Derimot var det prosessen som fant sted under og etter Første Verdenskrig med blant annet fredskonferansen i Paris 1919, San Remo-konferansen 1920 og Folkeforbundets vedtak av Palestinamandatet i 1922 som konstituerte et folkerettslig bindende vedtak. I henhold til artikkel 80 i FN-pakten forpliktet FN å respektere inngåtte avtaler og vedtak gjort i Folkeforbundet.
Winston Churchill slo fast at et hjemland for det jødisk folk var forankret i en rettighet og ikke en tillatelse «as of right and not on sufferance».
Her i Norge er det et stort behov for folkeopplysning om den historiske og folkerettslige prosessen som førte til opprettelsen av staten Israel. Påstanden om at Israel okkuperte palestinernes land er uten hold. Før Israel ble etablert var området et britisk mandatområde, og før dette var det underlagt tyrkerne i 400 år fra 1516 til 1918. Aldri har det eksistert en palestinsk nasjon eller suverenitet. Innbyggere i regionen har vært jøder, arabere, drusere og andre. Faktisk assosierte jødene seg mer med navnet Palestina enn hva araberne gjorde, Palestine Symphony Orchestra bestod kun av jøder. Avisen Jerusalem Post drevet av jøder het Palestine Post.
14. mai 1948 ble staten Israel etablert, i uavhengighetserklæringen heter det: «Vi rekker ut vår hånd til alle nabostater og deres folk med et tilbud om fred og godt naboskap, og oppfordrer dem til gjensidig hjelp og til samarbeid med det selvstendige jødefolket, som bor i sitt eget land. Staten Israel er klar til å ta sitt ansvar i den felles innsats for utvikling av hele Midtøsten.» Det kunne ha blitt en ny æra i regionen, i stedet valgte de arabiske statene krig. Den påfølgende dagen angrep nabolandene med det erklærte mål å utslette den gjenfødte nasjonen.
Siden den gang har Israel kjempet for sin eksistens, professor i jus ved Harvard Law School beskriver konflikten i to setninger: «Dersom Israels fiender legger ned våpnene, blir det fred. Dersom Israel legger ned våpnene, blir de utslettet.»
Til tross for krig, terror, boikott og fordømmelse, har landet blitt en havn for det jødiske folk. En nødvendig havn etter 2000 år med diaspora og jødehat som grundig har dokumentert behovet for et hjemland for det jødiske folk.
Annonse
Israel har også blitt en havn for sine kristne innbyggere, ellers i Midtøsten blir kristne undertrykt og forfulgt. Fra andre land i regionen, så også fra de Palestina arabiske selvstyreområdene flytter eller flykter de kristne. I Israel derimot har den kristne andelen av befolkningen vokst.
Israel er en havn for minoriteter, drusiske ledere står frem og slår fast at det beste stedet i Midtøsten for druserne er Israel.
Israel er en havn for muslimer som ønsker demokrati og frihet, den eneste muligheten for en muslim til å leve i et demokrati med ytringsfrihet, pressefrihet og trosfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika er som statsborger i Israel.
Vi er alle vitne til at det ondskapsfulle jødehatet igjen beveger seg, det hverken kom eller forsvant med Holocaust. Midt i all bedrøvelig trakassering og angrep mot jøder er det i dag to avgjørende forskjeller fra historien; Israel og kirken. Jødene har fått sitt hjemland som en havn som ikke fantes gjennom århundrene hvor Holocaust utgjorde et bunnpunkt. Samtidig pågår det et paradigmeskifte i kirken og kristenhet globalt. Vi er kommet til et nytt kapittel i kirkehistoriens behandling av jødene. For første gang er det en betydelig andel av kristne som omfavner det jødiske folk, i dag er det millioner av kristne som ber om fred for Jerusalem og velsigner jødene.
Framtiden for det jødiske folk vil takk og lov se annerledes ut enn fortiden.
