Israel er ikke bare for spesielt interesserte

Før helgen fikk deltakerne på Israelsmisjonens landsmøte og sommerstevne møte organisasjonens nye generalsekretær Jarle Råmunddal. Han har tidligere vært generalsekretær i Misjonskirken Norge, og han var inntil nylig pastor i Randesund Misjonskirke.

Råmunddal påpekte selv i den første talen sin at han kanskje ikke var det mest opplagte valget som generalsekretær i misjonsorganisasjonen som ble grunnlagt allerede i 1844.

Den gangen var konventikkelplakaten akkurat opphevet her i landet, og Det Norske Misjonsselskap hadde sett dagens lys to år tidligere.

Kallet til å forkynne evangeliet for jødene var altså så dypt forankret hos norske misjonsvenner at Israelsmisjonen ble stiftet allerede for nesten 180 år siden. Det er i seg selv en viktig påminnelse om at det denne organisasjonen driver med, ikke bare er for spesielt interesserte kristne.

En av Råmunddals viktigste utfordringer, som vi også kunne lese om i Dagens reportasje fra sommerstevnet, handler om at flere får del i forståelsen av dette kallet.

Det finnes en hel flora av kristne israelsorganisasjoner her i landet. De har sine innbyrdes ulikheter, og i noen tilfeller er de teologiske uenighetene både skarpe og dyptgående.

Men selve det grunnleggende ansvaret for å gi jødefolket del i evangeliet, det skulle være et felles kristent anliggende. Dette kommer blant annet tydelig til uttrykk i Paulus' brev til Romerne.

Det har lenge vært en etablert oppfatning at det å være israelvenn er noe som i stor grad tilhører de eldre generasjoner. Selve begrepet har til dels vært forbundet med oppfatninger som har skapt avstand til yngre kristne.

Men den kristne kirke er uløselig knyttet til Israel og det jødiske folk. Det må vi aldri glemme. Vi kan fortsatt ha ulike oppfatninger om politiske forhold, og også om ulike teologiske sider ved saken.

Men Guds sønn Jesus Kristus ble født som jøde inn i en jødisk kontekst. Uten kontinuiteten med det jødiske blir kristendommen hengende i luften.

Derfor er det grunn til å etterlyse mer betoning av den jødiske tilknytningen i forkynnelsen rundt i landets menigheter og forsamlinger. For det forholder seg her som det gjør på andre områder: det som ikke blir forkynt, står i fare for å bli glemt.

For Israelsmisjonens del er det spennende at man nå har fått en generalsekretær med tydelig frikirkelig bakgrunn. Det kan utvide organisasjonens nedslagsfelt.

Samtidig er det ingen tvil om at både generalsekretæren og organisasjonen for øvrig trenger å mobilisere alle tilgjengelige ressurser for å dele engasjementet med yngre kristne. Kanskje kan Råmunddals erfaring både som pastor og generalsekretær komme til hjelp i arbeidet med å målrette organisasjonens ressurser slik at de kan bruke kreftene sine mest mulig effektivt.

Da misjonsorganisasjonene vokste frem i Norge utover 1800-tallet var det en klar forutsetning at evangeliet ikke bare er gitt oss for at vi skal holde det for oss selv. Det må deles. Dette er et felles kristent ansvar.

En kirke som ikke har syn for misjon, kan knapt kalles en kristen kirke. Og om det er noe folk som kirken skylder å formidle evangeliet i sin fulle bredde til, skulle det være det folket som evangeliet kommer fra.

Det folket som har måttet lide så mye urett, også på grunn av kirkens feil gjennom historien. Det folket Gud selv utvalgte. Det folket den kristne kirke ikke kan eksistere uten.

Vår tilknytning til og vårt engasjement for jødefolket sier noe om vår kristne modenhet. Det er ikke noe vi kan tillate oss å ta lett på.