Israel: Forvrenging av historien

Ella Ystebø vil rette opp manglende kunnskaper om Israel og konflikten i Midtøsten, ved å presentere noen historiske fakta. Det er to måter man kan forvrenge historie på: man kan presentere feil fakta, eller – og det er den mest vanlige – man kan utelate fakta. Ystebø gjøre seg skyldig i begge deler.

Ystebø hevder at palestinerne flyktet på oppfordring fra ledere i de arabiske nabolandene. At 700.000 palestinere flyktet, er riktig, men historikerne som har studert hva som faktisk skjedde, har dokumentert at lokalbefolkningen ble fordrevet. Det startet 9. april 1948 med at de palestinske innbyggerne i landsbyen Deir Yassin ble angrepet av de jødiske undergrunnsorganisasjonene Ingun (leder Menachem Begin, senere israelsk statsminister) og Stern (leder Yitzhak Shamir, også senere israelsk statsminister).

Offiseren, Meir Pael, i Haganah (en tredje israelsk milits-organisasjon), beskrev massakren, den er også bekreftet av palestinere som hadde klart å gjemme seg: «Angriperne brukte bajonetter til å kutte opp magene på palestinske kvinner. De stjal smykker fra ofrene. Hvis armbåndene eller ringen ikke gled raskt nok av, skar de av hånden eller fingeren. Kvinner ble voldtatt og spedbarn drept.»

Et annet vitne til massakren i Deir Yassin, er den sveitsiske legen Jacques de Reynier som representerte det Internasjonale Røde Kors i Jerusalem. Dagen etter klarte han å få adgang til Deir Yassin for å hjelpe de sårede og sørge for at de døde ble begravet.

Israel anklages for folkemord – men Hamas er aggressoren

Det første Reynier så, var folk som løp inn og ut av hus med pistoler, rifler og lange, utsmykkede arabiske kniver. «Vi rensker fremdeles opp», sa Reyniers jødiske følgesvenn. Sveitseren registrerte at opprenskningen var gjort med maskinpistoler og håndgranater, og avsluttet med kniver.

Omtrent samtidig kunne Ingun-troppene lese en melding fra sin sjef Menachem Begin. Kommandanter og soldater ble gratulert med erobringen: «Vi er alle stolte over den utmerkede ledelsen og kampviljen i dette store angrepet. Fortell soldatene at de har skrevet historie i Israel med sitt angrep og sin erobring. Fortsett fram til seier. Som i Deir Yassin, så overalt. Vi vil angripe og slå fienden. Gud, Du har valgt oss til å erobre.»

Her er det grunn til særlig å merke seg «Som i Deir Yassin, så overalt». Og det var det som skjedde, historien om massakren i Deir Yassin og andre massakre førte til at innbyggerne andre byer og landsbyer flyktet.

Når de 700.000 flyktningene forsøkte å komme tilbake til sine hjem, ble de stoppet av israelerne – og en mengde landsbyer ble jevnet med jorden. Det er derfor millioner av palestinere i dag fortsatt er flyktninger.

Men heller ikke som flyktninger var de trygge. Som forsvarsminister lot Sharon i 1982 «kristne» libanesiske militssoldater slippe inn i flyktningleirene Sabra og Shatila. En israelsk granskning slo fast at han måtte ha forstått hva dette ville føre til. Morderne fikk 36 timer til å drepe alle de palestinske barn, kvinner og menn de kunne finne, og som verken hadde våpen å forsvare seg med eller noen muligheter for å slippe ut fra leirene der den systematiske avlivningen foregikk. Over 2.000 ble drept.

Sharon måtte gå fra jobben som forsvarsminister, men fortsatte i regjeringen som minister uten portefølje, senere ble han statsminister.

Israel har ikke vært til stede på Gaza siden 2005, skriver Ystebø. Ikke til stede? Etter at Hamas vant valget i Gaza i 2006 ville Israels statsminister Ariel Sharon vende befolkningen i Gaza mot Hamas, det skulle skje ved å redusere innførselen av mat og andre nødvendige varer.

– Halvparten av de drepte journalistene på Gaza, jobbet for terrorgrupper

Man håpet at befolkningen ville gi Hamas skylda, som Sharons nære rådgiver Dov Weissglassi sa i 2006: «Vi skal sette palestinerne på slankekur, men ikke la dem dø av sult,». (U.S. Backs Israel on aid for Humanitarian Group, Not Hamas». Haaretz 16. februar 2006. Trude Strand, «Tightening the Noose», The Institutionalized Impoverishment of Gaza 2005–2010, JPS Vol 43.)

Israels filosofi bak den kollektive straffen mot Gazas befolkning har også blitt bekreftet gjennom Wikileaks og Aftenposten, som siterer dokumenter fra USAs ambassade i Israel.

I en rapport datert 3. november 2008 sto det: «Som en del av deres overordnede embargoplan mot Gaza, har israelske tjenestemenn bekreftet ved mange anledninger at målet er å holde Gazas økonomi på kanten av kollaps, uten å dytte den over kanten.»

I undertittelen «Pengeløs i Gaza», skriver ambassaden at «planen er å holde Gaza-økonomien i funksjon på det lavest mulige nivået uten å få en humanitær krise». Både EU og FN reagerte kraftig på blokaden og beskrev den som «kollektiv avstraffelse» av hele Gazas befolkning. («Slik strupet Israel Gaza», Wikileaks-dokumentene, Aftenposten, 12. oktober 2011).

De fleste vil vel si at dette er enform for israelsk tilstedeværelse.