Debatt
Israel – hva nå?
Den nye regjeringen er blitt møtt med voldsom kritikk både innad i Israel, i det internasjonale samfunn og ikke minst blant amerikanske jøder.
Publisert
Sist oppdatert
Israel har nå for første gang i sin historie fått en ren høyreregjering, en såkalt nasjonal konservativ blokk. Foruten Likud som er det største partiet, består den av de religiøse partier og ytterliggående høyrepartier.
Det er to nye navn som har satt sitt preg på regjeringen og som går igjen i alle kommentarer: Smotrich og Ben Gevir. De leder hvert sitt lille høyreparti som utgjør valgalliansen Det religiøse sionistparti. Som altså ble valgets store vinner.
Annonse
Smotrich er (leder Det religiøse sionistparti) den nye finansministeren. Han har i tillegg også fått myndighet over den sivile administrasjon av bosetningene som formelt ligger under Forsvarsdepartementet.
Ben Gevir er blitt nasjonal sikkerhetsminister og sjef for politiet. Han har allerede utmerket seg ved å spasere på Tempelplassen til høylytte protester fra palestinerne og fra den amerikanske ambassadør.
Motstanden mot den nye regjeringen går langs tre akser: 1. Frykt for at tostatsløsningen blir lagt på is og at levekårene for palestinerne blir forverret. 2. At de religiøse vil få for stor innflytelse og dominere det israelske samfunn. 3. At det israelske rettssystem vil bli ødelagt. Dette har først og fremst med høyesteretts stilling å gjøre.
Denne frykten kan nok langt på vei vise seg å være berettiget, men det behøver ikke være så negativt som det ofte blir fremstilt. Tross alt snakker vi om reformer som lenge har vært diskutert.
For å begynne med tostatsløsningen, så har denne i praksis lenge vært død. Ikke engang sentrumspartiet til Lapid er for en tostatsløsning. Det var heller ikke flere av hans samarbeidspartnere i den avgåtte regjering. I virkeligheten er det ingen forskjell i sak mellom den gamle og nye regjeringen til Netanyahu. I form kanskje, men ikke i sak.
Palestinernes president, Mahmoud Abbas, klager med rette over at han ikke lenger har en samarbeidspartner i Israel når det gjelder tostatsløsningen. Venstresiden og den såkalte fredsbevegelsen er totalt utryddet i Israel. Meretz, som tilsvarer vårt SV, er for første gang ikke representert i Knesset og Arbeiderpartiet er redusert til fire representanter. Tilbake står sentrum og høyresiden, og ingen av dem ønsker en palestinsk stat på Vestbredden. Det gjør heller ikke store deler av befolkningen.
Da er det ikke bare palestinernes president som står uten en samtalepartner, men også store deler av det internasjonale samfunn.
På den internasjonale arena har Europa nok med krigen i Ukraina, og USA har nok med sine egne motsetninger.
Når det gjelder situasjonen på Vestbredden, vil den trolig bli endret i flere henseender. Høyresiden har allerede tilkjennegitt at bosetningene vil bli styrket – først og fremst ved at antall boenheter i de enkelte bosetningene vil øke. Dernest ved at et antall utposter vil bli legalisert. Rent praktisk vil det bety at utpostene vil bli knyttet til den israelske infrastrukturen. De vil få tilgang på strøm, vei, vann og kloakk.
Annonse
Når det gjelder administreringen av bosetningene, ser vi en bevegelse bort fra Forsvarsdepartementet og mot den ordinære israelske administrasjon. Dette kan nok med rette forstås som en form for annektering. På den annen side lå jo dette allerede inne i Trump sin fredsplan. Det er jo heller ikke rimelig at bosetterne må søke Forsvarsdepartementet om lov til dette og hint. De kan jo ikke sette en spiker i egen bolig uten tillatelse fra Forsvarsdepartementet.
Den nye regjeringen er blitt møtt med voldsom kritikk både innad i Israel, i det internasjonale samfunn og ikke minst blant amerikanske jøder. Essensen i kritikken er at det bærer mot et annerledes samfunn som mange ikke vil være bekjent av. Det brukes ord som et totalitært styre, et udemokratisk samfunn og mørkere samfunn. Et ondskapens samfunn der alle verdier blir snudd på hodet.
Til det er å si at disse innvendingene bygger på antakelser. Den nye regjeringen er bare vel en uke gammel. Vi har ikke sett regjeringens politikk i praksis. Dessuten ser man bort fra at høyrepartienes frammarsj er et resultat av et demokratisk valg. Det er velgernes røst vi nå hører. De er framfor alt gått lei av den palestinske terror slik vi daglig ser den utfolde seg i Israels gater. Det er palestinernes egen terror som har skjøvet velgerne til høyre. Dette sammen med venstresidens manglende evne til å håndtere situasjonen.
Men i sum kan vi si at det trolig går mot et skarpere klima og at avstanden mellom jøder og palestinere blir større. Men det er mulig at tiden nå er inne for Israel til å handle. For på den internasjonale arena har Europa nok med krigen i Ukraina, og USA har nok med sine egne motsetninger. Dette gir handlingsrom for Israel.
