Israel må stå på riktig side av historien når det gjelder Ukraina

Den hensynsløse invasjonen Putin har igangsatt har samlet den demokratiske verden i solidaritet til Ukraina. Den markerer et vannskille i internasjonale relasjoner. NATO opplever rekordstor oppslutning, og medlemsland ruster kraftig opp.

Per nå dreier krigen seg om lidelsene som påføres det ukrainske folk, tiltak i Europa for å huse flyktninger, og bidrag for å stanse Putins aggresjon. Like fullt ser vi konturene av nye utfordringer.

Forhold mellom NATO-land og stater i randsonen er blitt aktualisert. Verden vil møte en matkrise som følge av sanksjoner og produksjonsstans i Russland og Ukraina. Forhold som avhengighet av russisk gass er aktualisert.

Flere av disse forholdene angår Israel. Derfor har også Israel vært noe mer avmålte enn flere andre land når det kommer til å sanksjonere mot Russland.

Israel har ikke den typen sanksjonslover som for eksempel USA og EU, men statsminister Bennett har lovet at Israel ikke skal kunne benyttes som «bakdør» for russisk omgåelse av sanksjonene.

Flere har uansett ment Israel burde gjøre mer. Som én av få vestlige statsledere, besøkte Bennett Putin i Moskva rett etter invasjonen. Inntrykket har etablert seg.

Under den internasjonale veldedighetskonserten Save Ukraine søndag 27. mars, ble det vist innslag fra samtidige støttedemonstrasjoner fra en rekke land. Fra Tel Aviv kunne vi se en stor folkemengde, med Ukrainas ambassadør til Israel i spissen.

På en litt dårlig linje, kunne ambassadøren fortelle at han opplevde å ha hele det israelske folket bak seg, mens den israelske regjeringen jobbet noe tregere for å hjelpe Ukraina.

Årsaken er etter alt å dømme at Israel alltid setter sin nasjonale sikkerhet over alle andre spørsmål. Historien har vist at dette er helt nødvendig. Men også ut fra et slikt hensyn, vil det være vanskelig for Israel å holde avstand.

I skrivende stund foregår de siste forsøkene på å få på plass en ny atomavtale med Iran. Russland er en essensiell part i en slik avtale, blant annet for å bistå med sivil kjernekraftutvikling.

Etter sanksjonene ønsker ikke Russland lenger støtte en atomavtale. For Israel er det helt utenkelig at regimet i Teheran skal få tilgang på atomvåpen som kan true dem selv.

Europas akutte ønske om å komme seg ut av energiavhengigheten mot Russland, kan også blåse nytt liv i de planlagte gassrørene fra Israel, via Kypros og Hellas og inn på det europeiske kontinentet.

Samtidig gjør de mange menneskene med russisk bakgrunn i Israel at konflikten kan trekkes inn på uante måter. Det ser vi ikke minst i hvordan anslagsvis 30–40 russiske oligarker gjennom årene har skaffet seg israelske statsborgerskap, med Chelsea-eieren Roman Abramovitsj som den mest kjente. Mange israelere har russisk bakgrunn, noe som åpenbart påvirker den utenrikspolitiske debatten i landet.

Skal vi dømme ut fra regjeringsmedlemmers siste uttalelser, tror jeg like fullt at Israel lander på riktig side i spørsmålet om hvordan vesten skal forholde seg til Russland. Til sin amerikanske kollega Antony Blinken, sa nylig utenriksminister Yair Lapid at Israel skal «gjøre alt for å være med på innsatsen».

Det vil det være realpolitiske grunner til. Dersom Putin sitter igjen med Iran og Syria som eneste vennligsinnede land i regionen, vil han også være bundet til to regimer som er direkte konfronterende mot Israel.

Men idealistiske årsaker spiller også inn. For jeg tror Israels tidligere ambassadør til USA, Michael Oren, har helt rett når han påpeker at «Israel har ikke råd til å gi inntrykk av at det ikke støtter et demokrati som kjemper for sin frihet».