Israel og Jerusalem i fokus
Snart feirer Israel 70-årsjubileum. Og igjen rettes verdens fokus mot Israel og Jerusalem. Og spesielt nå som USA planlegger å flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem og derved fysisk anerkjenne hele Jerusalem som Israels hovedstad.
Det sies at dersom en løgn blir fortalt mange nok ganger, vil folk til slutt tro at det er sant.
Igjen og igjen får vi høre at Israel har okkupert Judea og Samaria (Vestbredden) og halve Jerusalem fra araberne (palestinerne). Men er det tilfelle? Har ikke Judea og Samaria og Jerusalem tilhørt nasjonen Israel fra uminnelige tider? Er vi blitt historieløse når det gjelder Midtøsten? Også FN var jo innforstått med dette da de i prinsippet opprettet staten Israel etter at England gav fra seg mandatet over Palestina i 1948. England befridde Israel fra tyrkerne under Første verdenskrig, og i mars 1921 opprettet Winston Churchill en helt ny nasjon, Trans Jordan (senere Jordan), for å fordele Palestina mellom Israel og araberne.
Annonse
Og Palestina-mandatet, som ble enstemmig vedtatt av Folkeforbundet i 1922, er fremdeles gjeldende folkerett, ikke delingsvedtaket i FNs hovedforsamling 29. november 1947, som ifølge FN-charteret kun er anbefalinger til partene. Delingsvedtaket ble forkastet og militært motarbeidet av araberstatene som hadde total utslettelse av jødestaten som mål, en stat som i prinsippet var opprettet av FN. Våpenhvileforhandlingene under FNs auspisier våren 1949 på tosidig basis mellom Israel og araberstatene, bandt partene til senere forhandlinger om fred med sikre og anerkjente grenser.
FN har nasjonal suverenitet som grunnprinsipp, og Israel som medlem av FN fra mai 1949, har krav på respekt for sin suverenitet og på grenser som kan forsvares. Dette ligger også i selve ordlyden i resolusjon 242. Da FN vedtok resolusjon 242 etter seksdagerskrigen i 1967, skjedde det etter fem måneder med intense forhandlinger. Araberne feilsiterte resolusjonen slik at den skulle bety at Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra før krigen, altså fra juni 1967. Dette er feil.
Lord Caradon, som representerte Storbritannia, og som sto fadder til hele resolusjonen, understreket i et intervju med Israels radio i februar 1973 at Israel ikke er forpliktet til å trekke seg tilbake fra alt erobret område. Realiteten, sier han, er at tilbaketrekningen skal skje til «sikre anerkjente grenser».
Han fortsetter: – Vi så ikke som oppgave å bestemme nøyaktig hvor grensen skulle gå. Jeg kjenner grensen fra 1967 godt. Den er ikke en tilfredsstillende grense… Sitat slutt.
Judea og Samaria (Vestbredden) er ikke okkupert område etter folkeretten. (Heller ikke Gaza var det, selv om Israel under Shimon Peres gav det frivillig fra seg til araberne i håp om å få fred.) Ifølge 4. Geneve-konvensjon, artikkel 2, måtte disse områdene ha vært under Jordansk og Egyptisk suverenitet før 1967, hvis det skal foreligge «okkupasjon».
Judea, Samaria og halve Jerusalem (Vestbredden) var tvert imot okkupert av Jordan i perioden 1948 til 1967. Etter at Jordan okkuperte Judea og Samaria og halve Jerusalem i 1948, annekterte de landområdet i 1950. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia, Irak og Pakistan, ikke internasjonalt anerkjent! Hverken Russland, USA eller resten av verden anerkjente denne annekteringen. Heller ikke den arabiske liga anerkjente det!
Hvorfor? Fordi dette landområdet tilhørte Israel som nasjon! I 1948 var disse områdene en del av mandatområdet som ifølge Balfour-erklæringen og Folkeforbundet i sin helhet skulle bli til det «det jødiske nasjonalhjem».
Araberne skulle ikke ha nasjonale rettigheter i disse områdene, kun sivile, ifølge Balfour-erklæringen. Da Israel befridde disse områdene fra Jordans herredømme i 1967 hadde Israel kjempet en forsvarskrig. Egypt og Syria hadde erklært at deres mål var «å kaste jødene på sjøen». Dette viser at de gamle grensene ikke var sikre, og forsvarskriger fører vanligvis til grenseendringer, tenk bare på Polen etter Andre verdenskrig.
Annonse
Senere har dessverre en stor del av verden, av en eller annen grunn, skiftet mening. Nå er det blitt til at Israel har okkupert Vestbredden! Hvorfor har det blitt snudd slik på hodet? Vi som kjenner litt til hva som skjer i den åndelige verden, forstår det. Det hele bunner i en åndelig konflikt. Gud gav dette landet til Abraham, Isak og Jakobs etterkommere. Men djevelen jobber hele tiden med å motarbeide Guds vilje og planer. Han ønsker ikke at Guds utvalgte folk skal ha sitt eget nasjonalhjem fordi Gud i fremtiden har planlagt å velsigne hele verden gjennom dette folket. Dette er den åndelige roten til konflikten.
Politisk og praktisk sett tar resolusjon 242 sikte på senere fredsforhandlinger med varig fred som mål. Men den arabiske opinion synes ikke å ønske fred. Hatpropagandaen og historieforfalskningen fortsetter som aldri før. Ikke noe kart over Midtøsten utgitt i Israels naboland viser staten Israel.
Araberlandene legger ikke skjul på at deres mål er et Stor-Palestina som går helt til Middelhavet. De vil eliminere Israel. Israel er så stort som Hedmark fylke. Araberlandenes område er 614 ganger større. Historien forteller oss at det eneste folkeslag som har bodd der kontinuerlig i større eller mindre mengde i over 4000 år, er jødene. Skal ikke jødene ha rett til å bo i det landet de har bodd i over 4000 år?
Og hvorfor feiret jødene 3000-årsjubileum for Jerusalem som Israels hovedstad i 1996? Fordi David gjorde Jerusalem til jødenes hovedstad allerede i år 1004 før Kristus. Jødene har alltid siden sett på Jerusalem som Israels hovedstad. Derfor har hilsenen de har møtt hverandre med under hele diasporaen vært: «Neste år i Jerusalem!»
I Bibelen nevnes Jerusalem over 800 ganger, i Koranen nevnes den 0 ganger. Muhammed, som startet islam cirka år 630 e.Kr. ,var aldri fysisk i Jerusalem. (Det eneste han sier om Jerusalem er at han var der en gang på en «åndelig» reise en natt.) Og araberne har aldri tidligere krevd denne byen som sin hovedstad.
Derfor har Israel full rett på å fastholde hele Jerusalem som sin hovedstad. Jeg håper Norge også snart vil følge USA og gjøre det samme. Det ville være rettferdig.
