Debatt
Israel opptrer som en gjøkunge
1) Flere bidrar til en diskusjon om bibelens løfter kan legitimere dagens Israel. Det blir hevdet at indirekte blir landløftet bekreftet i NT. Jeg vil bestride dette. Spørsmålet er 1) om Jesus som profet peker på løftene i GT og bekrefter dem; eller 2) om løftene i GT peker på Jesus Kristus som oppfyllelsen av løftene, fordi han er mer enn en profet (Matt 12,6.41f).
Jeg mener det siste. Forståelsen av 2. Kor 1,20 blir sentralt fordi her tales det om «alle Guds løfter», dvs. landløftet er inkludert. Ordet lyder: «For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære». Guds løfter får sin bekreftelse i Jesus Kristus, og ikke gjennom hva som skjer med Israel. Løftene peker på Jesus Kristus. Det er ikke slik at Jesus peker på løftene.
Annonse
La meg sitere to lærere ved Menighetsfakultetet, som står i en konservativ tradisjon, og som bekrefter denne forståelsen.
Sigurd Odland skriver til stedet i sin «Fortolkning av NT» (1926): «at alt hvad Gud i sine forjettelser hadde lovet, i Kristus har fått "sitt ja" dvs. sin bekreftelse ved faktisk opfyllelse. (...) Kristus således selv er opfyllelsen av alle Guds forjettelser».
Og Hans Kvalbein skriver i «Fortolkning til Annet korinterbrev» (1973), i serien Bibelverket: «.. at alle løfter har fått og skal få sin oppfyllelse i Kristus. Han er løftets ja og amen, ikke bare ved det som han har gjort for oss på kors og i oppstandelse, men også i det som han fortsatt gjør ved at hans evangelium forkynnes og i det som han skal gjøre når han kommer igjen ved tidens ende».
Det blir også henvist til Rom 15,8 i denne diskusjonen. Men heller ikke dette ordet sier at Jesus peker på løftene og bekrefter dem. Ordet sier at «Kristus ble en tjener ... for å stadfeste løftene til fedrene». Det var i rolla som «tjener» løftene fikk sin oppfyllelse. Ordet er interessant for det sier at Kristus (Messias) kom ikke til jord for å herske, dominere, triumfere. Han kom ikke for å være en jordisk konge. Han kom for å tjene. Det bekrefter den nytestamentlige åpenbaring:
Gud åpenbarer seg på korset, i lidelsen, i svakhet, i tjenesten. Der kan vi se Guds spor, ikke i makt, herlighet og triumf. Dette blir en kontrast til en triumfalistisk fortolkning av løftene på dagens Israel, en av verdens sterkeste militærmakter. Altså oppfyllelsen knyttes til Kristus, ikke til Israel.
Heller ikke referansen til Rom 9,4 kan legitimere at løftene gjelder. Paulus peker der bare på den rikdommen israelerne har fått. Han nevner således også loven, som en slik rikdom, mens han andre steder kan være ganske krass ang. lovens fortsatte gyldighet (f.eks. Rom 3,20; Gal 2,19.21).
Den greske teksten i Rom 9,4 er ikke så lett å oversette. For at teksten skal få mening på norsk må vi sette inn et verb som ikke finnes i den greske teksten. Jeg synes oversettelsen i den svenske bibelen fra år 2000 er bedre: «De är ju israeliterna, som har fått söners rätt, härligheten, förbunden, lagen, gudstjänsten och löftena»
Men dersom landløftet blir bekrefta i NT, hvorfor forkynte ikke apostlene dette da? Det var jo et kjent faktum at jøder var spredt utover, og Paulus i sin misjonsgjerning oppsøkte synagogene først. Hvorfor kan vi ikke dokumentere at han stod fram i synagogene og forkynte at en dag skal dere samles og komme tilbake til deres gamle land? Det finnes ikke spor av en slik forkynnelse i NT. Budskapet handler om den nye tid. Messias har kommet. Nå inviteres til Guds rike.
Annonse
2) Når det gjelder folkerettens legitimering av Israel, så kan en vise til en legitimering ovenfra, fra stormakter og statsmakter, i Folkeforbundets mandat av 1922 og FNs delingsplan av 1947, men det mangler en legitimering nedenfra – nemlig lokalbefolkningas tilslutning. Det er det nye med folkeretten etter FN-pakten av 1945:
Prinsippet om folkenes rett til selvbestemmelse. Den palestinske befolkninga har blitt overkjørt i denne saken og Israel har nå i nærmere 80 år forsømt å komme overens med palestinerne. De har tvert imot gjennom maktbruk utvidet sitt land og fortrengt palestinerne.
Dette blir tydelig i høyresionismen. Den har fascistiske trekk. Fascisme er troen på at problemer kan løses ved hjelp av maktbruk og vold uten forankring i rett og rettferdighet. I år ble dette synlig på Jerusalemdagen (5. juni i år) da «hvitskjortene» som en pøbel marsjerte gjennom Jerusalems gater. I fravær av palestinere å trakassere gjøv de løs på journalistene, kunne den israelske avisa Haaretz melde. Fascismen er en ideologi som er Bibelen fremmed. Der advares det mot å lite på "kjød og blod" - dvs. menneskelig maktbruk (Jer 17,5; Sal 146,3ff).
I bibelen finner vi ansatser til demokrati. Lederne tar avgjørelser, men disse må forankres i folkets tilslutning (2. Kong 23,1-3; Apg 15,6.22). Det er det siste som mangler i denne konflikten. Dialog og forsoning med folkene som bor der. Tvert imot opptrer Israel som en gjøkunge i reiret. Det gjelder å skyve de andre ut.
Vi har nylig feiret innføringa av kristenretten på Moster i 1024. Biskop Ragnhild Jepsen løftet fram i sin preken verdiene som har prega kristenretten. Hun talte om de fire guddommelige søstre som vi har med oss fra den jødisk-kristne tradisjonen: «Miskunn og sanning, rettferd og fred» (fra Sal 85,11). Dette er det vårt kall å løfte fram, fordi Gud er en som elsker rett og rettferdighet (Sal 33,5).
