Israeler: «Jeg er takknemlig for det som kan bli 'vår siste normale dag'»

Vi er israelere: Vi legger planer for neste uke, selv når vi lager vitser om verdens ende, fordi livet er for verdifullt til at vi bare skal sitte og vente.

Lørdag kveld, for en uke siden, spurte sønnen min meg om vi kunne reise til Tel Aviv dagen etter. «Du vet», sa han, «fordi det kan være vår siste normale dag».

Så langt har vi klart å ha åtte av disse «kan være vår siste normale dag»-dager.

Vi kom oss til Ganei Yehoshua i Tel Aviv, til Ammunition Hill i Jerusalem, til bowling (to ganger!), for å henge med søskenbarn og tilbringe tid med besteforeldre. Hele tiden med trusselen om store angrep hengende over hodet på oss.

På «kan være vår siste normale dag»-dager blir alle eksperter på når «noe» kan skje: «Definitivt ikke i dag. Men i dag kan være vår siste normale dag.»

Kjøpesentrene og kaféene er like fulle som alltid. Alle virker avslappet, men det er en energirik spenning i luften. Folk skvetter ved den minste rumling fra himmelen.

På «kan være vår siste vanlige dag»-dager utmerker israelere seg ved å bare drive med egne saker. Å kunne gruble over sin eksistens mens en sitter på stranden og leser en bok eller nipper til en iskaffe ved siden av bassenget er et tegn på motstandskraft.

Det er ikke det at vi er naive, uvitende eller har hodet i sanden. Det er ikke det at vi er i fornektelse. Vi vet alle hva som kan være i vente. Vi har ingen illusjoner.

Men vi velger å leve våre liv til fulle.

Torsdag kveld hadde jeg det privilegium å høre Iris Chaim. Iris er moren til Yotam Chaim som ble kidnappet av Hamas og tatt med til Gaza. Han rømte, og ble deretter ved en feiltakelse skutt av våre egne styrker.

Iris snakket om sin optimisme under Yotams fangenskap og hvordan hun nektet å gi opp håpet om at han var i live og ville komme tilbake. Hun fortalte at hun var blitt spurt om hun var redd for å bli skuffet.

Hun erkjente at hun visste og forstod at hendelser kanskje ikke ville utspille seg slik hun håpet at de ville. Hun insisterte imidlertid på at hun ikke kom til å sitte og vente på å bli skuffet.

Og det vil heller ikke vi. Vi vil ikke sitte og vente på å bli skuffet, angrepet eller drept.

Vi håper på det beste selv når vi forbereder oss på det verste.

Og i mellomtiden vil vi være takknemlige for det vi har og nyte det så lenge det varer.

Vår jødiske tradisjon er rik på eksempler på hvordan man sammenholder disse ulike sannhetene. Og skulle vi trenge en påminnelse, så fikk vi en i dag.

I dag er det Rosh Chodesh Av, som er den første av de «ni dagene» til minne om hendelsene som førte til både det første og andre tempelet ble ødelagt den 9. Av, så vel som andre tragedier som skjedde i denne perioden i vår historie.

Av-måneden er en tid da jødene blir bedt om å «redusere vår glede».

Like fullt begynte vi i dag morges å gjengi Hallel (Salmene 113-118) en glede- og takksigelsesbønn som vi ber på høytider, så vel som på hver første dag i en ny måned – også om den måneden er Av.

Denne morgenen føltes hver linje av Salme 118 spesielt gripende og relevant:

«Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land.

Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?

Herren er med meg, han hjelper meg, jeg kan se på dem som hater meg.

(...)

Alle folkeslag omringet meg, i Herrens navn slo jeg dem tilbake.

(...)

Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger.

Hardt har Herren tuktet meg, men han overga meg ikke til døden.

(...)

Herre, frels! Herre, la det lykkes!

(...)

Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn.

Vi roper til Gud i nød, og vi er trygge på hans lettelse. Vi vet at nasjonene omgir oss og vi vil se våre fienders nedgang.

Vi ber om å bli frelst, og vi takker Herren som er god. Vi forbereder saferooms og vi tar med barna våre ut til dyrehagen.

Vi lager vitser om verdens undergang, og vi legger planer for neste uke. Vi vet at det ikke er noe normalt med disse dagene, og vi nyter dem fortsatt til det fulle.

Vi er israelere.

Ekte, ærlig, praktisk, engstelig og sterk, spenstig, håpefull, selvsikker og takknemlig for å være her. Livet er for verdifullt til å sitte og vente.

Fordi, du vet, i dag kan være vår siste normale dag.