ÅRSAK: Når man i dag peker på israelske bosetninger som årsak til konflikten er det en kamuflering av virkeligheten. Kjernen i Midtøsten-konflikten er fiendskapet mot Israels eksistens, skriver Dag Øyvind Juliussen.
AHMAD GHARABLI
Israels eksistens
Israels blotte eksistens er blant de største mirakler i vår tid. Ikke noe annet folk har blitt drevet ut fra sitt land, for så etter omlag 2000 år komme tilbake igjen. Drømmen og bønnen om en dag å vende hjem til Sion holdt seg levende gjennom historien, uansett hvilket kontinent jødene var drevet bort til.
Ikke noe annet sted i verden eksisterer en nasjon med samme navn, samme språk, samme folk og ber til den samme Gud som for 3000 år siden. Samtidig har dette folket vært rammet av forakt og fiendskap i forskjellige religioner og kulturer. I hver eneste generasjon fantes en Haman, en Hitler eller en Arafat som ville utslette dette folket. I dag pågår fortsatt denne motstanden.
Når Israel ble gjenopprettet som nasjon 14. mai 1948 var dette etter en omfattende prosess som begynte flere tiår tidligere. Fredsoppgjøret etter første verdenskrig og Folkeforbundets vedtak ga en folkerettslig forankring for opprettelsen av staten Israel, få andre land kan vise til. Israels opprettelse fant sted på et område ingen andre nasjoner legitimt kunne gjøre krav på.
Når det hevdes at Israel har okkupert og tilranet seg palestinernes land, uttrykker man en historieløs framstilling. Det har aldri eksistert en palestinsk nasjon eller et samfunn. Palestina var til tider en betegnelse på et område, men aldri en nasjon eller en egen suverenitet. Området har enten vært under jødisk suverenitet eller som en del av skiftende riker og imperier. Før 1948 bestod «Palestinas symfoniorkester» kun av jøder, den jødiske avisen «The Jerusalem Post» het den gang «The Palestine Post». Før første verdenskrig var området en del av Det ottomanske rike i om lag 400 år.
