Israels eksistens
Israels blotte eksistens er blant de største mirakler i vår tid. Ikke noe annet folk har blitt drevet ut fra sitt land, for så etter omlag 2000 år komme tilbake igjen. Drømmen og bønnen om en dag å vende hjem til Sion holdt seg levende gjennom historien, uansett hvilket kontinent jødene var drevet bort til.
Ikke noe annet sted i verden eksisterer en nasjon med samme navn, samme språk, samme folk og ber til den samme Gud som for 3000 år siden. Samtidig har dette folket vært rammet av forakt og fiendskap i forskjellige religioner og kulturer. I hver eneste generasjon fantes en Haman, en Hitler eller en Arafat som ville utslette dette folket. I dag pågår fortsatt denne motstanden.
Når Israel ble gjenopprettet som nasjon 14. mai 1948 var dette etter en omfattende prosess som begynte flere tiår tidligere. Fredsoppgjøret etter første verdenskrig og Folkeforbundets vedtak ga en folkerettslig forankring for opprettelsen av staten Israel, få andre land kan vise til. Israels opprettelse fant sted på et område ingen andre nasjoner legitimt kunne gjøre krav på.
Annonse
Når det hevdes at Israel har okkupert og tilranet seg palestinernes land, uttrykker man en historieløs framstilling. Det har aldri eksistert en palestinsk nasjon eller et samfunn. Palestina var til tider en betegnelse på et område, men aldri en nasjon eller en egen suverenitet. Området har enten vært under jødisk suverenitet eller som en del av skiftende riker og imperier. Før 1948 bestod «Palestinas symfoniorkester» kun av jøder, den jødiske avisen «The Jerusalem Post» het den gang «The Palestine Post». Før første verdenskrig var området en del av Det ottomanske rike i om lag 400 år.
31. mars 1977publiserte den nederlandske avisen Trouw et intervju med Zahir Muhsein, medlem av PLOs executive committee: «Det palestinske folket eksisterer ikke. Dannelsen av en palestinsk stat er kun et middel for å kunne fortsette kampen mot staten Israel og for å kunne bevare vår arabiske samhørighet. I virkeligheten er det i dag ikke noen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere og libanesere. Det er bare på grunn av politiske og taktiske grunner at vi i dag snakker om eksistensen til et palestinsk folk, og dette er fordi den arabiske nasjons interesse krever at vi hevder eksistensen til et bestemt palestinsk folk, for å motarbeide zionismen.»
Siden opprettelsen i 1948 har Israel kontinuerlig blitt angrepet eller truet av fiendtlige arabiske stater og terrororganisasjoner.
I 1948 uttaltestormuftien av Jerusalem Haj Amin al Husseini: «Jeg erklærer hellig krig, mine muslimske brødre. Drep jødene, drep dem alle sammen».
15. mai 1948, samme dag som de arabiske landene angrep Israel, uttalte generalsekretær i den Arabiske Liga, Azzam Pasha: «Dette vil bli en utslettelseskrig, og en viktig massakre».
Hensikten med krigen i 1948 var å utslette Israel. I 1964, tre år før Judea og Samaria (Vestbredden) kom under israelsk kontroll ble PLO opprettet. Målet var å skulle være en spydspiss i kampen mot Israels eksistens gjennom terror. Forut for seksdagerskrigen i 1967, forkynte Egypts president Gamal Abdel Nasser: «Vår grunnleggende målsetning er å utslette Israel».
President Abdel Rahman Aref i Irak. 31.05.67: «Israels eksistens er en feil som må rettes opp. Dette er vår mulighet til å utslette skjendelsen, som har vært som har vært hos oss siden 1948. Vårt mål er klart – å utslette Israel fra kartet.»
I oktober 1973 angrep de arabiske nabostatene Israel under Yom Kippur, den viktigste helligdagen hos jødene. Igjen var målet å utslette Israel.
Annonse
Når man i dag peker på israelske bosetninger som årsak til konflikten er det en kamuflering av virkeligheten. Kjernen i Midtøsten-konflikten er fiendskapet mot Israels eksistens.
Dersom israelske bosetninger var årsak til konflikten, ville det vært fred før seksdagerskrigen i 1967. Etnisk rensing av jøder fra Judea og Samaria (Vestbredden) vil ikke bringe fred, men øke konfliktnivået.
Det vedvarende fiendskapet mot Israels eksistens gjøver at denne konflikten fortsetter. Så lenge disse kreftene har økonomi, våpen og støtte vil denne kampen dessverre vedvare. Gjennom boikott og Ship to Gaza-kampanjer er vestlige aktører med og gir moralsk næring til de fiendtlige kreftene. Det samme er resultatet av vestlige mediers antiisraelske slagsidejournalistikk.
Midtøsten befinner seg i en kaotisk uforutsigbar situasjon hvor nasjoner oppløses og brutale ekstremister er på fremmarsj. Det eneste unntaket er Israel, de eksisterer som en stabil demokratisk øy med grunnleggende rettigheter for sine statsborgere, minoritetene inkludert.
Når Vesten forsøker å presse Israel, driver de hasard med det som skulle være en naturlig alliert og partner. Hvem kan garantere at en ny arabisk stat, Palestina, ikke blir et nytt Gaza med Hamas ved roret?
Det er viktigere enn noen gang å adressere hva konflikten i Midtøsten dreier seg om, nemlig Israels rett til eksistens.
