Israels grenser

Min artikkel i Dagen 2.august om Israels grenser har vakt visse reaksjoner. Det er gledelig. Men noen momenter trenger en viss utdyping.

1. Et hjem for jødene er ikke det samme som en stat for jødene. I det mandatet som britene fikk av Folkeforbundet i 1922 heter det at britene skulle arbeide for et hjem for jødene. Mange misforstår dette og tror at det dreier seg om en stat for jødene.

Theodor Herzl utga i 1896 boken «Der Judenstaat». Tanken var ikke å opprette en jødisk stat, det ville på dette tidspunkt ha vært ren utopi. Men han ønsket at de jøder som var spredt rundt omkring i de mange land skulle ha et samlingspunkt i fedrenes land, Palestina.

Dette fikk tilslutning på den første sionistkongress året etter. I den teksten som ble vedtatt heter det uttrykkelig «et jødisk hjem i Palestina». Tanken om en jødisk stat i realpolitisk forstand dukket opp først flere tiår senere.

Britene grep begjærlig uttrykket «et jødisk hjem». En slik formulering var nøytral og kunne tolkes i alle retninger.

Et hjem var for dem et åndelig og kulturelt sentrum i Palestina for alle jøder. En stat var det ikke tale om. Det går blant annet frem av den britiske hvitboken av juni 1922 og av koloniminister Winston Churchills utsagn.

I begynnelsen var dette heller ikke noe problem for jødene. Jødenes ledende representant Chaim Weizmann kunne forsikre om at det ikke var noen motsetning mellom jødenes og britenes målsettinger. Dette skulle imidlertid endre seg.

2. Alle innbyggerne i Palestina skulle stå på like fot. Blant Israels venner heter det ofte at bare jødene hadde nasjonale rettigheter i Palestina. De andre innbyggerne hadde bare sivile og religiøse rettigheter.

Men dette må være noe man leser inn i teksten. At araberne skulle være fratatt sine nasjonale rettigheter står ikke i mandatet. Tvert om.

Fra britisk hold ble det presisert at den jødiske innvandring bare skulle skje i et omfang som var forenlig med arabernes politiske og økonomiske interesser.

At innbyggerne stod på like fot går også frem av britenes forsøk på å bygge opp palestinske selvstyreorganer. Britene foreslo blant annet å etablere et rådgivende organ bestående av 8 arabere, 2 kristne og 2 jøder.

Men til tross for at araberne var i overveldende majoritet, forkastet de forslaget. Rådets sammensetning er et uttrykk for at alle innbyggerne ble stilt på like fot.

Det gjenspeiler også befolkningsgrunnlaget i 1922. Det bodde bare 87 000 jøder i landet av en total befolkning på nærmere 900 000.

Det er selvsagt en utenkelig at en forsvinnende liten minoritet av jøder (1:10) skulle ha rettigheter som resten av befolkingen ikke fikk del i. Ingen forstod dette bedre enn jødene selv.

Deres mål var å bygge opp et samfunn i fellesskap med araberne. Mange av de sionistiske ledere var inspirert av den sosialistiske utvikling i Øst-Europa.

De var ikke nasjonalister, men ønsket å bygge det klasseløse samfunn bestående av arabere og jøder. Dette var selvsagt en undervurdering av den nasjonale trend både hos jøder og arabere.

3. Grensen mellom Israel og Jordan går ved Jordanleven. Ja, selvsagt gjør den det. Det ble fastslått i fredsavtalen mellom de to land i 1994.

Isolert sett er denne avtalen folkerettslig bindende. Men det er allikevel ikke så enkelt.

Det internasjonale samfunn er ikke villig til å anerkjenne andre grenser enn våpenhvilelinjen av 1949, og den går bare i liten grad ved Jordanelven.

Det internasjonale samfunn ser for seg en palestinsk stat på Vestbredden. Skulle dette skje, vil Israels østgrense ikke lenger gå ved Jordanelven.

En kan derfor med rette spørre hvor folkerettslig bindende er grensen etter fredsavtalen av 1994? Ja, hvor går egentlig Israels østgrense?

4. Til slutt: I internasjonal politikk bestemmes ikke utviklingen av jussen men av makten. For å si det brutalt – det er makten som rår.

Grensen mellom Israel og den antatte palestinske staten er et politisk spørsmål, ikke et juridisk. Det samme gjelder selvsagt Vestbreddens status.

Derfor blir det et feilgrep når Israels venner fordyper seg i jussen. Man mister gangsynet og får en gal virkelighetsforståelse.

I internasjonal politikk blir juridiske argumenter aldri noe annet en funksjon av politikken. Man kan mislike det, men slik er det.