Israels neste statsminister
Uroen for tiltakende økonomiske forskjeller ser ut til å være vel så viktig for de israelske velgerne.
Tirsdag neste uke går israelerne igjen til valg.
Statsminister Benjamin Netanyahu har vært forsiktig favoritt til å vinne valget siden det ble tillyst før jul. Men israelsk politikk en uforutsigbar størrelse med mange variabler. Og ifølge meningsmålingene er det svært jevnt.
Annonse
Fløyen med Arbeiderpartiet og Tzipi Livnis parti Hatnua er nå like stor som Likud. Dermed kan det bli de politiske forhandlingene i etterkant som avgjør. Ingen av fløyene ligger an til å få noe flertall alene.
Men det virker likevel sannsynlig at Netanyahu kan ta fatt på sin fjerde periode som Israels statsminister.
Talen hans til den amerikanske Kongressen ser så langt ikke ut til å ha gitt noen større utslag på de hjemlige meningsmålingene, men i det kompliserte israelske politiske landskapet fremstår Netanyahu som den mest samlende skikkelsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Netanyahu er allerede en av de mest sentrale politiske lederne i det moderne Israels historie. Hvis han blir sittende i litt mer enn fire år til, går han forbi selveste David Ben-Gurion som den lengst sittende statsministeren i statens nyere historie.
De israelske valgperiodene har imidlertid en viss tendens til å bli avbrutt av nyvalg, så det spørs om Netanyahu klarer å sitte så lenge. Men allerede om halvannet år passerer han Ben-Gurion som den som har sittet lengst sammenhengende i den israelske statsministerens kontor – om han kommer så langt.
Sett med norske øyne var antakelig omtalen av Netanyahus USA-besøk i forrige uke symptomatisk på flere måter. Den israelske høyresiden har omtrent like lite sympati blant norske kommentatorer som den amerikanske. Den rørende omtanken for amerikansk statsskikk med tanke på prosedyrer for besøk av utenlandske statsledere kan antakelig også forstås i lys av dette.
Annonse
Når Netanyahu nå siden 2009 har vært landets statsminister, skyldes det antakelig ikke minst at han har en realpolitisk analyse av situasjonen i Midtøsten som mange deler.
Det er ikke uten videre lett å få øye på Netanyahus langsiktige scenario når det gjelder forholdet til palestinerne. Han har uttalt at han støtter en tostatsløsning, men dette er ikke noe han snakker ofte om.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Analysene bærer snarere preg av at man per i dag ikke ser noe grunnlag for en varig fremforhandlet fredsløsning. Da gjelder det å forholde seg til virkeligheten så godt man kan, frem til premissene eventuelt endrer seg.
Derfor har ikke spørsmålet om tostatsløsning vært dominerende i årets valgkamp. Uroen for tiltakende økonomiske forskjeller ser ut til å være vel så viktig for de israelske velgerne.
I et samfunn med en så omfattende innvandring som det israelske, er det ikke unaturlig at det oppstår sosiale spenninger. Mennesker med vidt forskjellige bakgrunner samles i dette lille landet ved Middelhavets østkyst.
Et annet interessant trekk i årets valgkamp ser for øvrig ut til å være at den arabiske fraksjonen i Knesset kan komme til å opptre mer samlet enn noen gang. For dem som kjenner Israel, er ikke dette nødvendigvis så overraskende. Men det sier noe om et demokrati hvor også den store arabiske minoriteten har alminnelige borgerrettigheter.
