Debatt
Israelske domstoler må nå dømme ut fra lovene – ikke ut fra privatmeninger
Publisert
Sist oppdatert
Mandag 24. juli klubbet det israelske parlamentet Knesset en endring av Basic Law. Endringen kalles «rimelighetskausulen». Den forbyr Høyesterett å diskutere gyldigheten av regjeringbeslutninger ut fra det vage kriteriet «rimelighet».
Loven som nå er endret, heter «Basic Law: Justisvesenet». Og rimelighetsklausulen er etter planen bare det første av et knippe lovendringer. Hele pakken kalles «justisreformen».
Annonse
Den politiske prosessen rundt reformen har vært ualminnelig stormfull. Israelsk politikk er alltid stormfull. Men akkurat denne saken har skapt en temmelig mye heftigere storm.
Fra Israels gjenopprettelse i 1948 og frem til omtrent 1990 var Israels rettsvesen en blåkopi av det britiske. Britenes justisvesen hadde i Palestina-mandatets tid (1920 til 1948) avløst osmannerrikets. Og Israels pionerer videreførte det britiske systemet.
Men så kom «den juridiske revolusjonen» – rundt 1990. Den fremragende unge juristen Aharon Barak ledet prosessen. Han ble snart høyesterettsdommer og etter hvert justitiarius. Israel ble gjenopprettet uten grunnlov. Men på 1990-tallet vokste det frem et system av Basic Laws.
Samtidig åpnet dommer Barak for direkte petisjoner til Høyesterett. Dessuten introduserte han en utvidet type rimelighet. Rimelighet ble i økende grad brukt av Høyesterett til å stanse både lovvedtak og regjeringsbeslutninger. Og en ting til: Riksadvokat-embedet ble bygd ut til et omfattende nettverk, et helt «juristokrati», med overprøvende juridiske tentakler langt inn i departementene.
Resultatet var at maktens tre-deling i Israel, sondringen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, ble forskjøvet i favør av juristene og Høyesterett. De 15 høyesterettsdommerne har de siste 30 årene opphevet 22 lover og mange hundre regjeringsvedtak. For to år siden opphevet justitiarius Ester Hayut til og med en av paragrafene i parlamentets forretningsorden – i håp om å felle den forrige Bibi-regjeringen en uke raskere.
Med årene er det kommet en hel flom at henvendelser til Høyesterett med krav om kansellering av lover og regjeringsvedtak. Mange kommer fra NGO-er (= frivillige organisasjoner). De finansieres ofte av utenlandske regjeringer, inkludert EU, Norge og USA.
Og etter hvert som dommere og riksadvokater nådde pensjonsalderen, sikret justisvesenet seg kontroll over ny-rekrutteringen. Ingen ble utnevnt hvis de ikke delte jurist-laugets juridisk aktivisme.
Den 11. januar 2023 foreslo Bibi-regjeringen å reversere den juridiske revolusjonen, etter å ha lovet akkurat dét under valgkampen. I proposisjon foreslo justisminister Jariv Levin et knippe endringer i «Basic Law: Justisvesenet». I en paragraf foreslo han å forby Høyesterett å endre Basic Laws. I en annen foreslo han å kreve kvalifisert dommerflertall (12 av 15 høyesterettsdommere) for å kunne kansellere andre lover.
Annonse
Proposisjonen foreslo også folkevalgt flertall i komitéen som utnevner høyesterettsdommere. Dessuten foreslo Levin å kansellere det som juristene kalte «rimelighetskriteriet». Og om riksadvokat-embedet foreslo justisministeren to- eller tredeling – inkludert å omdefinere vetoretten til rådgivningsrett.
Opposisjonen i Knesset reagerte aldeles i fistel på justisministerens proposisjon. Venstresiden har i årevis tapt nesten alle valg i Israel. Folket har gitt høyresiden de fleste valgseirene.
Men venstresiden har trøstet seg med at justisvesenet, riksadvokaten og Høyesterett var venstreorienterte. Takket være NGO-enes mange og pengesterke petisjoner til Høyesterett kunne de stanse høyresiden lover og beslutninger.
Det klassiske høyre-venstre-skjemaet i Israel er annerledes enn i mange andre land. I Israel er det rikfolk og øvre middelklasse som stemmer venstreorientert, mens fattigfolk og lavere middelklasse stremmer med høyresiden. På venstresiden er elite-forestillinger på egne vegne beklemmende utbredt.
Og elite-forestillingene ble svært tydelige da venstreopposisjonen andre uke i januar reagerte i fistel mot justis-reformen. Opposisjonesleder Jair Lapid truet med borgerkrig. Kort etter gjorde Benny Gantz det samme.
En så irrasjonelle reaksjon roper på en forklaring. For nesten alle andre vestlige land har jo akkurat den formen for maktens tredeling som Bibi-regjeringen foreslo. Likevel hylte Lapid i fistel og truet med borgerkrig. Den bakenforliggende forklaringen er at Lapid-opposisjonen oppfatter seg som forsvarer av «Israels spesielle relasjon til USA».
Den bakenforliggende forklaringen er at Lapid-opposisjonen oppfatter seg som forsvarer av «Israels spesielle relasjon til USA».
I Barack Obamas åtte år som president ble Bibi fra første dag tvunget til å forsvare Israel mot Obamas beinharde krav. Lapid og Gantz tenkte mer ettergivende. De tenkte ut fra «salami-modellen» (som egentlig er Ehud Baraks uttrykk): Du kan skjære bit for bit av den israelske selvforsvars-evnens salami-pølse. Men en dag vil den siste biten komme. Og da er det slutt på forsvarsevnen. Bibi sa konsekvent nei til Obama. Men Lapid og Gantz ønsket å si «tja» eller «nja». Da Joe Biden ble president, var det Obamas stab som i praksis styrte USAs mistøstenpolitikk.
Bakgrunnen for venstreopposisjonens hysteriske reaksjon på justisreformen var altså at Lapid og Ganz ønsket å si noe annet enn nei til Joe Biden.
Annonse
Fra og med andre uke i januar mobiliserte venstresiden til ukentlige kjempedemonstrasjoner. Den første lørdagskvelden møtte det frem 80.000. Senere nådde man av og til opp i 125.000. Men arrangørene innså at de generelt bare kunne mobilisere max 70.000 sikre og varige aktivister. Og høyresidens tre demonstrasjoner ble tre ganger så store.
Demonstrasjonene ledes av en stab som er identisk med staben på statsministerens kontor da Ehud Barak var statsminister (1996-2001). I praksis er det derfor Barak som styrer demonstrantene. Dessuten er det Barak som finansierer dem. Det er vel kjent at han ble svært rik etter at han måtte gå av som statsminister. Blant annet kjøpte han en hel etasje i en luksus-skyskraper i Tel Aviv. Men det skal være alminnelig antatt at «noen i USA» sørger for at Baraks millionformue ikke går tom mens han fortsetter å betale de millionene som lørdagsdemonstrasjonene stadig koster.
Til å begynne med arbeidet Justiskomitéen med en Basic Law som ga folkevalgt flertall i den komitéen som utnevner høyesterettsdommere. Opposisjonen svarte med å kalle forslaget «statskupp» – og mobiliserte reserve-piloter fra flyvåpenet til å true med militærnekting.
Det fikk forsvarsminister Joav Galant til å gå såpass av hengslene at han i et tankeløst øyeblikk i mars prøvde å overstyre statsministeren. Heldigvis gikk Arje Deri fra Sjaspartiet imellom. Galant trakk til seg klørne. Og Bibi kansellerte avskjedigelsen av Galant. Samtidig tilbød Israels seremonielle president, Jitshak Hertzog, å megle frem et kompromiss. Da samtykket Bibi i å utsette reformen.
Hele første kvartal kunne man lese venstreorienterte journalister i israelsk presse som høylydt ropte på «utenlandsk hjelp» til venstresidens kamp. Den 23. mars ble det ropet hørt. Da viste det seg at «utenlandsk hjelp» betydde hjelp fra Joe Biden. Tirsdag 23. mars blandet USAs president seg i full offentlighet inn i den innenrikspolitiske striden i Israel. Han sa: – Jeg håper virkelig at Bibi skifter kurs. Jeg er dypt bekymret. Bibi kan ikke fortsette på denne veien. Nå for tiden (in the near term) er det ikke aktuelt å invitere Bibi til Det Hvite Hus. (Det siste måtte Biden omgjøre i juli.)
Bibi ga USAs president et høflig svar, sammen med en mild advarsel mot intervenering. Men det ignorerte Joe Biden. I stedet fortsatte han å intervenere. Og nå ble det Bibi som ignorerte Joe Biden. (Men Bibi svarte likevel høflig da Joe Biden i juli ble tvunget av Kongressen til å ringe Bibi og invitere ham på besøk.)
I april hadde Knesset påskeferie. I mai måtte de folkevalgte prioritere statsbudsjettet. Hele tiden var Hertzogs megling mislykket. Da juni kom, startet Justiskomitéen opp igjen arbeidet med justis-reformen. Men nå prioriterte man rimelighetsklausulen. Midt i juli ble den ferdig. Og mandag 24. juli gjorde de folkevalgte rimelighetsklausulen til Basic Law i Israel.
I praksis forbyr den Høyesterett å diskutere gyldigheten av regjeringsvedtak ut fra rimelighet. Tankegangen bak er regelen om maktens tredeling. Den sier at det er opp til parlamentet alene å vedta lover, samt å godkjenne eller felle regjeringer. Det er opp til regjeringen å være utøvende styresmakt, inkludert å bestemme hva som i så måte er rimelig. Og domstolens mandat er å dømme ut fra lovene. Men ikke ut fra privatmeninger om rimelighet.
Annonse
Her er den omstridte paragrafens ordlyd: «Uansett hva som ellers er fastsatt i denne Basic Law, kan ingen som etter loven har juridisk autoritet, inkludert Høyesterett i sesjon som Øverste domstol, diskutere hvor rimelig en regjerings-beslutning er, eller en statsminister-beslutning eller en statsråds-beslutning. Heller ikke kan man utstede ordrer i denne nevnte typen saker. Med begrepet «beslutning» – menes det i dette avsnittet alle typer beslutninger, inkludert også utnevningsssaker og beslutninger om å avstå fra å utøve myndighet.»
