Israelvenner bør lese denne boken
Erling Rimehaugs bok er noe så sjeldent som en kjærlighetserklæring til både jøder og palestinere.
Erling Rimehaug er en sjelden størrelse i norsk presse. Svært få har som ham klart å kombinere grundig teologisk forståelse med kyndig politisk analyse. Dette gir ham gode forutsetninger for å skrive om noe så betent som konflikten mellom israelere og palestinere.
I boken «Ett land to folk» leverer han en konsis, men samtidig innsiktsfull gjennomgang av sentrale sider ved utviklingen i den tilsynelatende uløselige situasjonen. Og det er nettopp varmen i skildringen som bærer denne boken. Rimehaug kommer til tider med kritikk av begge parter i konflikten, men går først og fremst inn for å lytte og forstå. Det fortjener han ros for.
Annonse
Religiøst utgangspunkt
Rimehaug legger ikke skjul på at utgangspunktet hans for å engasjere seg i saken var religiøst. Det er i år 30 år siden han besøkte Israel for første gang, og han har gjennom årene fått venner på begge sider av konflikten. Det har gitt ham et ganske unikt kildegrunnlag som han benytter seg av gjennom denne bokens fortelling. «Ett land to folk» er lettlest, men samtidig grundig.
Rimehaug har klart det kunststykket å skrive en bok om Midtøsten som både Palestinakomiteen og MIFF anbefaler. Han må vel være omtrent den eneste som noen gang har klart dét.
U like virkeligheter
Den aller viktigste grunnen til å anbefale denne boken, forklarer Rimehaug selv når han beskriver virkeligheten i Judea og Samaria, det området som i dag vanligvis kalles Vestbredden: «På Vestbredden er det som om to parallelle virkeligheter eksisterer ved siden av hverandre.
Siden jeg er nordmann, kan jeg slippe inn i dem begge, men jeg kan ikke være i begge samtidig. Jeg må alltid velge – og de fleste nordmenn nøyer seg med den ene siden. Enten opplever man alt fra israelernes side, eller så opplever man alt fra palestinernes.»
Ikke propaganda
Egentlig skulle ingen av disse alternativene være tilfredsstillende for noen av oss. Rimehaug nyanserer bildet ved å presentere relevante faktaopplysninger som han prøver å sette dem i sammenheng. Han tyr ikke til propaganda, men forsøker å gjøre sine egne refleksjoner. Enhver kan naturligvis ta stilling til disse, og til de opplysningene forfatteren presenterer.
Annonse
Mange av de historiske forholdene Rimehaug skriver om er fortsatt gjenstand for debatt. Derfor kan nok leserne finne enkeltheter hvor de vurderer de faktiske forholdene annerledes enn Rimehaug. Likevel vil jeg anbefale alle israelsvenner å lese Rimehaugs bok. Først og fremst fordi den bidrar til å forstå hvordan man tenker på den andre siden. Det er alltid nyttig.
Tvunget til hverandre
Rimehaug trekker linjene lang tilbake i tid, og skriver om hvordan landområdet ved Middelhavets østkyst har vært gjenstand for stadige kamper. Han godtgjør at både jøder og muslimer har hatt tilhold der gjennom mangfoldige år, og at det ikke er noe aktuelt scenario å forflytte den ene parten. Israelere og palestinere er derfor tvunget til å forholde seg til hverandre, selv om utsiktene til varig fred nå synes dystrere enn på lenge.
Videre går han gjennom den politiske utviklingen de siste hundreårene. Her vil nok blant andre en del israelvenner finne opplysninger som det er vanskelig å forholde seg til. For eksempel om at Yitzhak Rabin i sin tid var kjent som «knokkelbrekkeren». Og igjen er det opp til leseren å ta stilling til faktagrunnlaget. Men da må opplysningene i boken overprøves med presise fakta. For det er uansett viktig at sympatier bygger på faktisk kunnskap, ikke på forutinntatte oppfatninger eller rene fordommer.
Guds vilje
«Som troende bibelleser blir jeg slått av undring over at jødene har vendt tilbake til sitt land, slik Bibelen profeterer. Det gir meg tro på Guds trofasthet», skriver Rimehaug mot slutten av boken. Samtidig avviser han at den «brutale utdrivelsen av palestinerne i 1948 eller bombingen av Gaza i fjor» var uttrykk for Guds vilje. Han viser til at Bibelens landløfter ikke kan brukes til å skyve til side andre bibelord om rettferdighet, og påpeker at «Dagens sekulære jødiske stat er ikke det samme som israelsfolket i Bibelen.»
Fraskrive legitimitet
Jeg tror det er en fare i den norske debatten for at begge parter skjuler seg bak sine primærstandpunkter og dermed fraskriver motparten enhver legitimitet. Her har ikke minst vi i pressen en del å lære av Erling Rimehaugs tilnærming.
Annonse
For min del vil jeg fortsatt gjerne kalle meg israelvenn. Guds historie med jødefolket er på ingen måte over. Tvert imot utgjør den en av de aller mest grunnleggende linjene gjennom Bibelen. Og jeg håper at flere vil kalle seg israelvenner. Det trenger vi, ikke minst i Norge.
Men jeg er ikke interessert i et vennskap som baserer seg på å ignorere faktiske forhold, eller på å overse menneskelig lidelse. Så naivt det kan høres ut, tror jeg vi fortsatt må arbeide for forsoning og fred. Der er Mesteren selv vårt fremste eksempel til etterfølgelse.
