Ivo (28) solgte smarttelefonen: «Jeg kjente på fantomsmerter»

Jeg kjente på en uro som stjal øyeblikkene. Jeg følte meg som en slave. I alle pausene og lommene i livet fylte jeg på med på burde, skulle og «må bare sjekke».

Da jeg ventet på bussen, på kaffen eller på en venn, gled hånden ned i lomma. Mens jeg gikk fra A til B, skrollet jeg.

Jeg opplevde å være en passiv tilskuer i andres liv, fremfor å skape og leve mitt eget.

Avhengigheten var ikke skadelig eller veldig synlig (jeg brukte knapt to timer på mobilen om dagen), men vanen hadde satt seg i kroppen.

Frivillig lar vi tankene våre forurenses av blendende reklame og støyende forlystelser som i en evig jakt forsøker å snike seg inn i alle livets kriker og kroker.

Jeg følte meg tåkete innvendig. Relasjoner kjentes flyktige og uforpliktende. Blikket mitt var flakkete. Jeg var hele tiden på vei til noe, tiden var knapp.

Men så solgte jeg klossen av glass og metall, og verden ble med ett mer vakker og vill.

Jeg kjente på fantomsmerter i starten. Haha! Smarttelefonen var jo en del av meg. En slags protese jeg ikke klarte meg uten.

Hva skulle jeg gjøre på bussen nå! I pausen på jobb! Mens jeg ventet! Hva ventet jeg egentlig på! Hjelp!

Men så begynte jeg å høre og se ting jeg ikke gjorde før. Tempoet gikk ned.

Nå blir jeg lettere tilfreds. Jeg gjør det jeg vil, ikke det jeg burde. Jeg kjenner på en dyp og annerledes frihet som gjør meg utforskende, lengtende og oppmerksom.

Nysgjerrigheten og kreativiteten veller fram i meg. Stillheten er ikke lenger noe jeg frykter, men er heller noe jeg søker. For der finnes det så mye liv.

Jeg vil kjempe for utilgjengeligheten, for hvordan ellers kan jeg være fri? Hvordan finne nye veier hvis en aldri går seg vill?

For meg handler dette om å ta tilbake livet mitt. Om å gjenerobre tapt frihet.

De dansende ser ut som idioter for dem som ikke hører musikken, sa Nietzsche en gang. Jeg vil være en som hører musikken.

Jeg nekter å la de vakre, spennende, intense og kjedelige øyeblikkene fordufte fra livet mitt fordi jeg ikke evnet å være til stede.

Jeg nekter å se tilbake på livet mitt og erkjenne at jeg levde i bunnslammet av det som egentlig var en sprudlende og fargerik cocktail.

Men for å leve slik (og noen vil sikkert se på dette som hyklersk, men I don’t care), så var jeg nødt til å skaffe meg en iPad.

Jeg må skanne en QR-kode for å kunne trene, ha Google Maps for å finne veien, Messenger for å kommunisere med venner og Vipps for å kunne vipse.

Men jeg lar den som oftest ligge hjemme. Dessuten passer en iPad dårlig i hånden. Det er mer stress og kavete. Den ligger som regel nederst i sekken, hvis den er med.

Så jeg vil med dette si: det er mulig. Og til deg som vurderer dette i sommer: bare gjør det!

Ta ut humlene i øra og lytt heller til de ekte. Slå av en prat med en fremmed. Gå deg vill i skogen. Få deg en ny hobby. Les en roman.

Dagdrøm og la verden snakke til deg. For den er vidunderlig!

Slik skaper Ivo (27) gode samtalar med menneske ho er ueinig med: – Eg har éin regel eg alltid følgjer