Ja takk til evangelisk påsketeologi

Gud har i Bibelens 66 bøker åpenbart to slags ord: Ord som river ned. Og ord som bygger opp. Gud har åpenbart begge deler. Begge deler er autoritative ord fra Gud selv.

Oppsummerende kaller vi Guds ord som river ned – for Guds lov. Og like oppsummerende kaller vi Guds ord som planter og bygger – for Guds evangelium.

Sondring mellom disse to slags ord er så en sunn og trosstyrkende øvelse for alle som leser Bibelen. Men det fører galt av sted hvis man begynner å tenke at enten Guds lov-ord eller Guds evangelie-ord er uten autoritet fra Gud selv. For Bibelen lærer at begge slag er hundre prosent autoritative.

Et klargjørende eksempel på hvordan Gud har åpenbart begge slags ord, kan vi studere i profeten Jeremias kallelsesberetning. For der pålegger Herren Jeremia to forskjellige slag profet-budskap.

Den ene typen beskrives med fire destruktive handlings-ord: «rykke opp», «rive ned», «ødelegge» og «bryte ned». Den andre typen beskrives med to konstruktive handlings-ord: «bygge» og «plante» (se Jer 1:10). Det første er lovens ord. Det andre er evangeliets ord. Og begge er fra Gud selv.

Etter at det nylig er blitt rettet et angrep på angivelig «lovløs påsketeologi», er det blitt aktuelt med noen ord til forsvar for klassisk evangelisk påsketeologi. Klassisk evangelisk påsketeologi legger til grunn at Bibelen i begge testamentene forkynner Jesu korsdød og oppstandelse som en objektivt stedfortredende frelseshandling.

Det ser vi i de gammeltestamentlige Messias-profetiene, for eksempel ikke minst i Den fjerde sangen om Herrens tjener (se Jes 53). Og det skjer dessuten nærmest overalt i Det nye testamentet, deriblant i søndagsteksten på Fjerde søndag i Fastetiden.

I den teksten siterer apostelen Johannes ypperstepresten Kaifas på en ufrivillig profeti (se Joh 11:49-52, sitat: «Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»

Her beskrives Jesu død nettopp som stedfortredende. Og Johannes opplyser at Kaifas ved den anledningen talte autoritativt profetisk uten selv å vite det. Å tale profetisk betyr: å tale autoritativt på Guds vegne.

Jeg skrev noen linjer om denne ufrivillige profetien i en prekenhåndbok som Dagen nylig publiserte på nytt i forkant av Fjerde søndag i Fastetiden.

Nå etterpå innvendes det så at apostelen Johannes i den teksten mangler autoritet til å slå fast at det ordet Kaifas da sa, er profetisk autoritativt. Apostel-påstander, selv i høyhellige evangelieskrifter, kan ikke ha samme autoritet som Jesu egne ord, hevdes det.

Men Jesus selv sier det motsatte: Den som hører Jesu apostler, hører Jesus selv. Jesu apostler er Jesu øyenvitner. Det er Jesus selv som har autorisert dem som vitner.

I tillegg har Jesus sendt dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. Og Talsmannen har (som Guds åndepust) inspirert og veiledet apostlene mens de skrev ned hele Guds åpenbarings-sannhet i Bibelens 27 apostoliske skrifter.

Visst er apostelen Johannes' ord om Kaifas-profetien autoritativt!

Det er budskapet fra påskebudskapets objektive forsoningslære som gjør at Guds lov bekreftes for oss – idet Jesu blod renner nedover korset. Og det er evangeliets benådningsbudskap som avfotograferes og stadfestes for oss både i langfredagens lidelseshistorie og i påskedagens oppstandelsesbudskap. Derfor bør vi si ja takk til genuint evangelisk påsketeologi.