Javisst, kvinnene «forsvinner» pinsenatt

Bibelforsker og IKO-rådgiver Ingunn Aadland har historisk sett utvilsomt rett i at kvinnene «forsvinner» i pinsefortellingen, i alle fall i noen timer.

Men hun har neppe rett i at det er den kristne kirkes gjenfortellere, andaktsbok-skribenter og barnebibel-utgivere som står bak forsvinningsnummeret. Det gjør derimot evangelisten Lukas selv.

Det er i et pinse-intervju med KPK Ingunn Aadland tar opp spørsmålet (se Dagen 22.05.2021).

Og Ingunn Aadland beviser med all mulig rett at kvinnene er til stede i Apgj 1:14. For der står det at de elleve disiplene holdt sammen og var utholdende i bønnen.

Og, står det videre: De var «sammen med noen kvinner, og Jesu mor Maria og Jesu brødre».

Den opplysningen er åpenbart gyldig for alle de syv ukene fra påske til pinse. Og dermed er den gyldig for hele kap 1 i Apostlenes Gjerninger.

Men så begynner Lukas selve pinsefortellingen i Apgj 2:1. Idet verset begynner, er kvinnene fremdeles til stede.

For Ingunn Aadland har fremdeles helt rett i at ordet «alle» i Apgj 2:1 utvilsomt inkluderer både kvinner og barn – i tillegg til de 12 mannlige apostlene. (På veien fra Apgj 1:14 til 2:1 er antallet apostler blitt supplert fra elleve til tolv).

Det kvinnelige forsvinningsnummeret i Apgj 2:1 oppdager vi bare dersom vi leser teksten svært nøyaktig og med jødisk kulturbagasje som tolknings-nøkkel.

Ikke-jødiske lesere av Det nye testamentet, som forsømmer å ta den jødiske kulturbagasjen med i betraktningen, går ofte glipp av mye viktig!

Den jødiske kulturbagasjen er helt tydelig til stede idet v 1 begynner. For verset begynner med en tidsangivelse:

«Da pinsefestens dag var kommet ...». Den tidsangivelsen er tvers igjennom jødisk.

Det fantes på forhånd en jødisk pinsehøytid. Den er befalt på mange steder i Moseloven (se 2Mos 34:22f, 3Mos 23:15ff, 4Mos 28:26ff og 5Mos 16:9; etter jødisk tolkningsskikk også 2Mos 19 og 20).

Jødisk pinsehøytid kalles «Ukenes høytid» (hebr: «sjavuot»). Og vårt norske ord «pinse» er en avledning fra det greske ordenstallet «den femtiende», som er en gresk versjon av det hebraiske «sjavuot».

Lukas fester i Apgj 2:1 oppmerksomheten ved pinsedagens begynnelse.

Jødisk pinsedag begynner ikke om morgenen, men ved solnedgang kvelden i forveien, det som vi kaller vi pinseaften. Om dette tidspunktet – ved solnedgang pinseaften – opplyser Lukas at de «alle» var samlet på samme sted. Inkludert kvinner og barn.

Men idet det neste verset begynner, er det blitt morgen pinsedag (se Peters tidsangivelse i Apgj 2:15).

Og det er i løpet av denne pinsenatten at kvinnene og barna stillferdig har forlatt synagogen, mens mennene derimot sitter tilbake hele natten til ende.

De lytter til rabbiner-foredrag etter rabbiner-foredrag om Moselov-spørsmål. Mange gjesper og sliter tungt med å holde seg våken!

Ved soloppgang tumler de søvndrukne mennene ut på gaten og begynner å danse og juble i solskinnet.

Det gjør de fordi Herren befaler det i 5Mos 16:11a: «Du skal være glad for Herren din Guds åsyn...»

Og nå kommer etter hvert både kvinner og barn tilbake igjen og deltar i morgen-jubelen. For også det er foreskrevet (se 5Mos 16:11b).

Ingunn Aadland har altså historisk sett rett. Det skjer i pinsefortellingen et kvinnelig forsvinningsnummer på et antall nattetimer.

Men kvinnene forsvinner ikke fordi kirkens fortellere «skriver dem ut av historien». Derimot forsvinner de fordi de tolv apostlene var jøder som fulgte jødisk pinseskikk med mannlig nattevåk hele natt til pinsedag.

Pinsenatt er den eneste natten i hele året da jødisk skikk krever at menn skal sitte oppe i synagogen hele natten.

Skikken kalles på hebraisk «tiqun lail' sjavuot» (som nærmest betyr: «å gjøre det godt igjen på pinsenatt»; ifølge jødisk tradisjon forsov Israels menn seg den første pinse-morgenen da Gud hadde befalt dem å stille opp ved Sinaifjellets fot mens Moses av Herren fikk De ti bud på to steintavler).

Jødisk forskning drøfter hvor gammel denne mannlige pinse-skikken egentlig er. Man har funnet den omtalt i en rabbiner-tekst fra 1533.

Men jødiske forskere som våger å studere Lukas-beretningen i Apgj 2:1ff med jødiske briller, ser lett at skikken fantes også på nytestamentlig tid – og at Apgj 2:1ff implisitt er det eldste historiske beviset for skikkens eksistens.