Je suis Israël

Kollektivt skulle Israel, som forbilde, vitne om ham, slik at de som hadde øyne å se med og ører å høre med ville gjenkjenne ham da han sto fram.

Så tett identifiserte han seg med Israel at det i flere tekster er vanskelig å se om de er myntet på folket eller ham.

Den dag i dag tviholder jødene på at kapittel 53 i profeten Jesajas bok omhandler dem som Herrens utvalgte eiendomsfolk og deres lidelser, mens den kristne kirke har trykket dette kapitlet til sitt bryst som en av de tydeligste og mest detaljerte Messiasprofetiene i GT. Selvsagt er begge deler rett!

Langt på vei kan vi si at Israelsfolket profetisk levde det livet Jesus flere tusen år senere skulle leve. Som et forbilde. Og det blir fort en lang liste når vi slik sammenligner hans liv med deres dramatiske historie.

Her er flere og tjue paralleller, som lett kunne ha blitt plusset på:

1. Israel hadde Abraham som stamfar; det hadde Jesus også (1 Mos 12:1–3; Mt 1:1ff).

2. Folket var utvalgt av Gud selv; det var Jesus også (5 Mos 7:6–8; Jh 17:18),

3. de var høyt elsket av Faderen; det var Jesus også (5 Mos 7:6–8; Mt 3:17) og

4. de ble begge kalt Guds sønn (2 Mos 4:22; Mk 1:11).

Videre:

5. Israelsfolket ble til ved et under – som Jesus ble det (1 Mos 18:9–15; Mt 1:18–25) og

6. de ble forsøkt drept og utryddet fra begynnelsen av, blant annet gjennom faraoveldet; det samme prøvde kong Herodes å gjøre med Jesus (2 Mos 1:13–22; Mt 2:13–18).

7. Folket ble kalt ut av Egypt for å dra tilbake til løftelandet; det samme kallet fikk Jesus og hans foreldre (Hos 11:1; Mt 2:19–21).

8. Israel gikk rett gjennom havet som en symbolsk dåp i starten av sin vandring; også Jesus ble døpt og slik innviet for sin tjeneste og sitt liv (2 Mos 14:13–22; Mt 3:13–17; jf 1 Kor 10:1–4).

Og mer:

9. Folket ble prøvd i 40 år i ørkenen; Jesus ble også ført ut i ørkenen av Ånden for å bli prøvd og fristet – ikke i førti år, men i førti dager (5 Mos 8:2; Mt 4:1ff) og

10. som hele Israel måtte stige ned i Jordanelven for å kunne begynne erobringen av løftelandet, steg også Jesus ned i Jordan før han begynte å innta landet by for by med Åndens sverd (Jos 3:9–17; Mk 1:9–11).

11. Israel skulle gi Guds talte og skrevne ord videre til «jordens ender»; det var også Jesu oppdrag (Jes 45:21–22; Jer 1:7–10; Mt 28:18–20; Jh 1:1; 17:7–8). Og:

12. Både Israel som folk og Jesus som person var velsignet av Herren og skulle være til velsignelse (1 Mos 12:2; 18:18; Mk 14:61–62; Gal 3:13–14).

Ikke mindre viktig var det at: 13. De skulle begge «huse» Guds nærvær – Israelsfolket gjennom tabernaklet og senere templet, Jesus hadde nærværet med seg i egen person (2 Mos 25:8; 29:45–46; Jh 1:14).

14. Israels Gud kalles Under (Jes 9:6), og spesielt fra og med kallet av Moses som leder føres folket inn i en tilværelse full av under fra himmelens Gud; det samme preget Jesu jordeliv etter at han hadde stått offentlig fram (2 Mos 7–18; Mt 4:23–24; Apg 10:38).

15. Men minst like tydelig var Israel et folk som Herren brukte til å tjene andre folkeslag, det ser vi både i Egypt og Babylonia; på samme måten tjente Jesus trengende både i eget folk og andre (1 Mos 39:1ff; Jer 29:4–7; Jes 53:11; Mt 8:5–13; 15:21–28; Jh 13:3ff).

16. Og både Israel og Jesus ble misforstått, motarbeidet og trakassert på det groveste – noe som gjelder ennå for folket så vel som for mannen (Jes 53:3ff; Jh 5:16–18).

17. Og både Jesus og Israel skal spille hovedroller i Guds endetidsdrama (Mt 24:32–34; Apg 1:10–11; Åp 19:11–16).

Så parallellene mellom Israel og Jesus står i kø og går gjennom hele folkets historie. Alle profetiske linjer samles og oppfylles i Ham. Og aller størst er dette:

18. Akkurat som Jesus, skulle Israel som folk være et lys blant folkeslagene (Jes 42:6; 60:1–3; Jh 1:4–9; 8:12),

19. de skulle åpenbare Guds navn blant dem (Jes 66:18–19; Jh 1:18; Mt 11:27)

20. og de skulle formidle Guds frelse til verden (Jes 49:6; Mt 1:21; jf Apg 4:12).

21. Da Israel gikk fra å være en stor slektsfamilie til å bli et folk, fordelte patriarken Jakob, som da hadde fått navnet Israel, oppgavene på sine sønner, og vi fikk de tolv stammene. På samme måte valgte Jesus ut tolv som skulle føre oppdraget med å bygge det nye Gudsfolket videre og velsignet dem (1 Mos 49:1ff; Mk 3:13–19; jf Apg 1:20–26).

22. Nasjonen Israel var bygget opp rundt tre store institusjoner, nemlig tabernaklet (senere templet), profetlauget og kongedømmet. Sistnevnte skulle fremme Guds gode vilje her i verden. Israel ble et stort og mektig kongerike, noe Jesus også sier at hans rike er – om enn skjult i denne verden, med han som kongenes Konge (1 Sam 10:1ff; Jh 18:33–37).

23. Tabernaklet var den første institusjonen som profetisk skulle vitne om Jesus. Den skulle forvalte Guds store nåde til hele folket.

Alle «møblene» der hadde symbolsk betydning, alle handlingene likeså. Alt pekte mot han som skulle komme, han som i egen person var både offerdyret og øverstepresten.

Hebreerbrevet taler sterkt om dette (2 Mos 25–31 & 35–40; Hebr 4–10). 24. David var det store forbildet på den kommende frelserkongen (Sal 2:6–7), presten (og kongen) Melkisedek forbildet på den siste, store øversteprest (1 Mos 14:18–20), og Moses profetforbildet (5 Mos 18:15–19).

Men Moses var ikke alene, bare den første i rekken av mange, store profeter. De skulle formidle Guds levende ord til folket, slik Jesus i fullkommen form gjorde det senere, han som er Guds ord personifisert (5 Mos 32:46–47; 33:3; Jh 1:1). 25.

Profeten Hosea kaller folket til omvendelse og slår fast at Herren «vekker oss til liv etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt»; Jesus var tre dager i dødsriket, så sto han opp fra de døde og vant livet tilbake for alltid å leve for sin Fars ansikt (Hos 6:1-2; Lk 24:1-8).

Slik vitnet Israels dramatiske historie sterkt og levende om Jesus Messias. Og slik oppfylte han løftene.

«Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pt 1:19)

Til ettertanke og beundring av han som var og som kommer, han som med rette heter «Jeg er».