Jeg ber om at evangeliet må smelte harde hjerter

Jeg var i Egypt da de grufulle nyhetene fra Israel begynte å tikke inn. Vi var 49 nordmenn på tur, ungdommer og voksne. På det fredfulle retreatstedet Anafora søkte vi sammen ved kontorhytta, hvor et svakt wifi-signal var mulig å plukke opp på mobilene, og leste opp for hverandre.

Massive rakettangrep. Hamas-krigere som gikk fra dør til dør og myrdet sivile. I Alexandria, hvor vi hadde vært dagen før, hadde en israelsk turistbuss blitt beskutt. Flere var drept. Nettavisenes rystende meldinger var ispedd vonde nyheter fra andre deler av verden. En følelse av at verden var i ferd med å gå av hengslene, rullet inn over meg.

La Den norske kirke seile sin egen sjø?

Men på denne Egypt-turen hadde vi med egne øyne sett arbeidet til to av Midtøstens fremste håpsagenter: Biskop Thomas og Maggie Gobran – som oftest kalt Mama Maggie. Begge tilhører Egypts eldgamle kristne minoritet: kopterne. Kopterne blir systematisk diskriminert.

De siste årene har enkeltpersoner og kirker en rekke ganger blitt utsatt for voldelige angrep fra islamister. Mange lever i dyp, fornedrende fattigdom.

Midt i alle disse utfordringene har biskop Thomas og hans mange medarbeidere bygd opp Anafora fra ingenting. På 1990-tallet var det bare ørken her – og en visjon fra Gud i en ung biskops hjerte. Nå blomstrer ørkenen. Åkre med grønnsaker, oliventrær og hibiskus strekker seg vidt utover. Daddelpalmene strekker seg mot himmelen. Sandfargede hus med runde tak huser kirker, verksteder, boliger, gjestehus og undervisningslokaler.

Fastboende nonner veksler mellom bønn og arbeid. Over alt er det hjelpsomhet, smil og gode blikk. Hvert år får hundrevis av unge gutter og kvinner skolegang, yrkesopplæring og kjærlighet her.

De drar tilbake til sine lokalsamfunn med større selvtillit og kompetanse, og mulighet for å bygge seg et liv. Egyptiske familier og mennesker fra hele verden kommer på besøk og henter åndelig kraft. Kvelden før Hamas angrep Israel, fikk vi selv samtale med biskop Thomas.

Det finnes en kraft i praktisert kristendom

I Kairos verste slumområder har Mama Maggie og hennes medarbeidere i organisasjonen Stefanusbarna bygd opp en rekke små sentre med barnehager, helsehjelp og mødregrupper. På «søppelfjellet», hvor vår gruppe fikk komme på besøk, dør halvparten av barna før de fyller fem år.

De som overlever, bor bokstavelig talt i søppel som foreldrene henter hjem for å sortere. Analfabetisme, sykdom, rusmisbruk, vold og seksuelle overgrep er vanlig. Hvis de i det hele tatt er registrert hos myndighetene, er de fleste av menneskene her rubrisert som «kristne». Men ofte vet de knapt hva det ordet betyr.

Men hos Stefanusbarna finnes lommer av noe annet: Omsorgsfulle voksenhender vasker barnas føtter og setter på dem sko til beskyttelse mot glasskår og sprøytespisser. Her er lek og ordentlig mat, solid undervisning i mange fag, bibelfortellinger, bønn og kjærlig oppdragelse. Tusenvis av familier får ukentlige hjembesøk av Mama Maggies medarbeidere. De blir lyttet til. Hva er akkurat deres største utfordringer?

Det er med alle disse sterke menneskemøtene og historiene friskt i minne at jeg de siste dagene har fulgt nyhetsstrømmen fra Israel og Gaza. Lidelsene er så hjerteskjærende. Konflikten mellom israelere og palestinere er så uløselig, terroren så full av hat. Jeg har bare ett håp igjen: Ingenting er umulig for Gud. Det finnes en kraft i evangeliet om Jesus Kristus som kan utrette mer enn vi tør å håpe på.

Evangeliet har vært en forandringskraft i Egypt, i Norge og i mange andre land. Jeg ber om at evangeliet må smelte harde hjerter, helbrede hjertesår og skape en kjærlighetens kreativitet også i de landskapene hvor Jesus en gang vandret.

Jeg ber for palestinske kristne og messianske jøder. Jeg ber for alt klokt misjonsarbeid. Jeg ber om at undere må skje. Og mens jeg venter på undere, ber jeg som de koptiske kristne gjør om igjen og om igjen i sine gudstjenester i Egypt:

Kyrie eleison – Herre, forbarme deg!