- Jeg ble tvangsskilt
Jeg vil gjerne ha synspunkter fra varme Guds barn som ikke bruker Bibelen til å slå folk i hodet med, men som har erfaring med menneskeliv som ikke er helt strømlinjeformet, gjerne noen med erfaring fra sjelesorgarbeid, skriver innsenderen.
Jeg har abonnert på Dagen i mange år, og det meste er jeg enig i og kan skrive under på - også mange av leserbrevene.
Det er mange som er opptatt av ekteskap, skilsmisse og gjengifte, og det er selvfølgelig ikke rart da det anrører mange. Når det gjelder akkurat det, så vet jeg at bildet ikke alltid er svart/hvitt, det er mange fasetter i et menneskeliv.
Jeg vil fortelle litt om mitt liv og belyse det fra mitt ståsted. Da jeg var ung, drømte jeg som de fleste andre om et godt liv, strømlinjeformet, med en mann som elsket meg - og barn. Jeg tok imot Jesus ganske tidlig, og siden da har jeg vært en kristen og trygg på at jeg alltid fikk ta del i nåden - og med en bønn om å leve etter Hans vilje.
I sin tid forelsket jeg meg i en enkemann med små barn. Jeg snakket med Gud om at det måtte legge seg til rette om dette var riktig for meg.
Det gjorde det, vi giftet oss, kjøpte hus og etablerte oss, og det så lyst ut. Årene gikk fort med hus, barn,jobb, familie og venner i tillegg til at vi var med i kristent arbeid og møter.
Vi hadde det gjennomsnittlig greit, og selv om jeg aldri fikk noen forsikringer om å være elsket av min mann, så trodde jeg at han var glad i meg. Det intime samlivet var godt, det var viktig for oss begge.
Dagen kom da barna endelig var voksne, de flyttet ut for å etablere seg, og min mann og jeg ble alene. Da kom sjokket: han hadde funnet en annen og ville skilles, han hadde egentlig aldri vært glad i meg.
Grunnen til at han giftet seg med meg var at han var i akutt krise, alene med små barn, og måtte ha noen til å ta seg av familien sin. Jeg var voksen, ansvarlig og passet bra til oppgaven.
Dette var forferdelig for meg, jeg forsvant i et svart hull, og det føltes som jeg gikk ved siden av meg selv i lang tid. Jeg nektet å skrive under både separasjonspapir og skilsmissepapir. Skilt ble vi likevel - i Norge får man skilsmisse etter ett år selv om den ene parten nekter.
Og jeg vil si at jeg ikke har skilt meg, jeg ble tvangsskilt. I tiden som fulgte fikk jeg veldig god hjelp av venner, familie og kolleger, og jeg kom opp til overflaten igjen etter hvert. Livet ble igjen brukbart, og jeg var ikke bitter på verken Gud eller mennesker.
Nå er dette mange år siden, og når jeg nå ser tilbake på hvordan livet mitt ble, så tror jeg at Gud har stått bak hele tiden.
Han ville at jeg skulle gifte meg og ta meg av barna og familien. Han hadde ikke omsorg bare for meg, men for de morløse barna også. Kanskje Han valgte meg til den oppgaven fordi Han visste at jeg ville komme meg over den store krisen med hode og helse i behold, jeg tror det, og at Han ga meg styrke til akkurat det.
Gud kjenner alle sine barn bedre enn de kjenner seg selv. Slik kjenner Han meg også, og Han vet at jeg savner en mann, jeg savner intimitet, kjærlighet, sex og samliv - å ha en å dele hverdager og høytider sammen med.
På en måte føler jeg meg snytt for det. Kanskje er det ikke helt stuerent å si slike ting i Dagen, men når jeg snakker med Jesus om det, så er det vel ikke verre å nevne det her.
For en tid tilbake møtte jeg en mann jeg ble godt kjent med. Vi har vært mye sammen og trives veldig godt i hverandres selskap. Helst vil vi være sammen hele tiden, og hadde jeg vært ung, ville jeg kalt det en kraftig forelskelse.
Og nå kommer det: Jeg vil gjerne ha synspunkter fra varme Guds barn som ikke bruker Bibelen til å slå folk i hodet med, men som har erfaring med menneskeliv som ikke er helt strømlinjeformet, gjerne noen med erfaring fra sjelesorgarbeid.
Jeg vet hva det står i min Bibel, men jeg finner ikke at gjengifte er helt utelukket.