Jeg er først og fremst en som tror på Jesus

Når vi skal orientere oss i kirkelandskapet skjer det ofte gjennom båstenkning og egne definisjoner på hvilken kategori vi identifiserer oss med.

Det mest vanlige i dag er jo kanskje de to ordene konservativ og liberal. I de ulike temaene som er på agendaen i tiden setter vi merkelappen på oss selv og andre setter merkelappen på oss.

I mer altoppslukende teologiske spørsmål identifiserer vi oss med kirkesamfunnet vi er en del av lokalt eller nasjonalt. Jeg er baptist, pinsevenn, metodist, fri venn, lutheraner, katolikk osv. For de som vet litt hva de ulike kirkesamfunn står for, er vi hermed plassert og ofte stemplet.

Er du pinsevenn er du litt småskummel fordi du taler kanskje i tunger og løfter hendene under sangen og er litt følelsesmenneske. Er du lutheraner er du liksom statskirke-tilhenger og dermed litt grå i dressen. Og så var det barnedåpen da. Båsen er bestemt. Er du fri venn er du liksom åpen for alt og underforstått i opposisjon til alt som har med reguleringer og retningslinjer. Spesielt fra det offentlige. Og slik kunne vi fortsatt.

Hva hindrer kristne i å tone flagg?

Jeg har lyst å slå et slag for noe som er langt viktigere for meg å få frem. Jeg er først og fremst en som tror på Jesus Kristus Guds sønn. At han døde for mine synder på Golgata kors. Han ble begravet, men stod opp på den tredje dagen. Jeg som var er en synder (levde i synd uten Gud og håp i denne verden) – jeg har nå blitt rettferdig (fordi jeg har tatt min tilflukt til at det Jesus gjorde for meg var nok til å renvaske meg innfor Gud) Romerbrevet 3,9-26 og Romerbrevet 5,1 og Johannes 3,16-18.

Så jeg liker egentlig ikke å skyve en merkelapp foran meg og dermed bli plassert på organisasjonskartet eller bli stengt inne i en bås.

Troen og livet som mennesker lever sammen med Jesus kan jeg finne i alle mulige sammenhenger. Ja, også utenfor alle sammenhenger finner jeg brennende Jesus hjerter som lengter etter å se andre komme til tro. Skade, skutt er de som alle sårede vesener. Livredd for å bli skuffet igjen. Livredde for ledere som utøver ledelse fordi de orker ikke flere skuffelser. Lederen som de hadde et glansbilde av sviktet de eller utnyttet de i deres egne øyne iallefall.

Vi klapper når flokken klapper og hopper når flokken hopper

Eller følelsen av fellesskapet som ikke var der når de trengte det som mest. Når en ikke kunne yte lenger (bidra med oppgaver eller tiende/gaver) ble en plutselig som luft.

Ofte er ikke dette bevisst, men travelheten i menighetene kombinert med travelheten i samfunnet gjør at de som ikke skriker høyt eller bruker litt albuer, eller er veldig frimodige, fort drukner i mengden.

Og til syvende og sist er det jo ikke disse merkelappene som vi har hengt på oss selv eller andre har hengt på oss som betyr mest i møte med evigheten.

Da er konklusjonen min enkel, kanskje banal rett og slett. Min lojalitet er først og fremst til Kristus. Han har gitt livet sitt for meg. Han bøyde seg ned og grep tak i meg på tross av alle ting. Han etterlot meg ikke farløs men har gitt meg både Ordet og Ånden til å påminne meg om de rette veger som jeg bør vandre på – for å bevare det gode livet sammen med han.

Media skal ikke definere ditt liv og dine tanker

Jeg er ikke fullkommen i det naturlige. Jeg er undervegs, sier Guds ord. Han har begynt et verk i meg og Han vil gjerne få lov å fullføre det(Filp 1,6).

Når angrepene i vår tid er så massive mot essensielle deler av kristen lære og etikk, vil automatisk spørsmålet kunne reise seg. Kan det være slik at Guds ånd vil lede mennesker sammen på tvers av tidligere merkelapper?

Hva er viktigst? Å være pinsevenn resten av livet eller lutheraner resten av livet eller baptist resten av livet?

Eller er det å frimodig å få leve ut sin tro og tale ut sannhetens ord til etterfølgelse? Ikke bli styrt av hensyn ånden, men av Guds ånd? Hver enkelt av oss får svare for seg selv.

Jeg er først og fremst en som tror på Jesus. Deretter er jeg med i en lokal menighet fordi Guds ord oppmuntrer til at vi kristne regelmessig skal søke sammen. Denne lokalmenigheten er en del av et enda større nettverk som samles nasjonalt. Vi velger ofte lokalmenighet etter hvor vi kom til tro eller våre venner går eller der læren samsvarer mest mulig med det vi har i våre hjerter.

Folk spør meg av og til. Hva vil det si at du er baptist? Jeg svarer at først og fremst er jeg en som tror på Jesus og hans frelsesverk. Så deretter kan jeg ta en oppklarende runde på for eksempel dåpens betydning i vårt kirkenettverk og den praksis vi har (innhold – betydning og utførelse)

Må aldri våre identiteter og røtter bli så dype at vi er villig å gå på kompromiss med vår samvittighet. Må Jesus-røttene være enda dypere i våre liv.

Jeg er glad og stolt av å tilhøre Jesus og tro på Han. Og jeg er glad for at til syvende og sist er det Jesus saken dreier seg om når min tid i dette jordeliv er over.

Ikke hvor mye tiende jeg gav eller hvor aktiv jeg var i kirkesamfunnet eller hvordan andre så på meg og bedømte meg.

Alle de som tok i mot Han (Jesus) har Gud gitt retten til å få kalle seg et barn av Gud. (Johannes 1 vers 12.)