| Debatt
Jeg hadde stor glede av Solstads bøker
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Jeg skriver noen ord om Dag Solstad, selv om jeg ikke er litteraturviter eller kjente han eller vet hva han følte eller gjorde osv., men fordi jeg har lest hans bøker og hatt stor glede av det.
I et intervju i NRK ble han en gang spurt om det var noe han ikke ville skrive om. Ja, det er det, svarte Solstad; det er om slikt som Knut Haavik skriver om i sitt blad (Se og Hør). At redaktøren til alt overmål også satt i Kringkastingsrådet på den tid, falt Solstad svært tungt for brystet.
Annonse
Etter å ha hørt dette, leste jeg først «Genanse og verdighet» – og måtte bare fortsette med resten av hans forfatterskap.
Triviallitteraturens sentimentalitet og fokus på «kjente personers» privat- og følelsesliv, har etter hvert også fått innpass i andre medier, dessverre også NRK. Politikere, idrettsfolk, «kjente ansikter» osv.: alle skal stå fram med sitt liv i full bredde, åpne opp om «sannheten» om seg selv og helst «briste i gråt», også når de har medgang; det er et sikkert tegn på å være et godt menneske (motsetning til f.eks. arrogant og seierssikker).
Og de skal gjerne skrive utleverende om nær familie. Og publikum (altså vi) skal være interessert. Andres privatliv er underholdning for den kompakte majoritet, som i stedet burde konsentrere seg om sine egne liv.
Solstad derimot, skriver ikke sentimentalt, utleverende eller moralistisk, selv når han behandler tema som kunne innby til det. Det er det som er så fint!
Og for de av oss som kjente litt til AKP-MLs virksomhet på 70-tallet, er «Gymnaslærer Pedersen» en veldig informativ og god bok om hva intellektuelle på avveie kan finne på, skrevet av en «insider» i miljøet.
