Jeg har aldri møtt noen kristne som er for konverteringsterapi

Fredag ettermiddag presenterte kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) regjeringens forslag til forbud mot konverteringsterapi. På pressekonferansen sa hun at hensikten med loven er å trygge folks liv ved å hindre at de blir utsatt for skadelige handlinger.

Regjeringen foreslår forbud mot konverteringsterapi: – Vil gjøre livene til mange bedre

Hun beskrev hvordan mennesker opplever å stå i et umenneskelig press for å endre eller undertrykke den de er, for å passe inn i familien, i menigheten eller i det miljøet de er del av.

Etter å ha fulgt pressekonferansen satt jeg først og fremst igjen med et inntrykk av at her begynte man samtalen med svært ulike utgangspunkt. Statsrådens bakteppe var dystert.

Hun snakket om faren for å bli ekskludert, for å havne i helvete, for å bli skjøvet ut av sammenhenger man hører til i, for å få liv og helse ødelagt gjennom «dype krenkende forsøk på å skulle endre hvem de er». Hun viste til at noen av dem hun snakket om ikke lenger er iblant oss som følge av konverteringsterapi.

Jeg er ganske sikker på at om vi hadde spurt ledere i landets kirkesamfunn, ville alle som en sagt at de støtter helhjertet opp om skeives selvsagte rett til å gå i fred på gaten, til å holde hvem de vil i hånden, til å kysse hvem de vil, og til å slippe å bli utsatt for kjønnslig eller seksuelt ladde skjellsord.

Mitt inntrykk er at det har skjedd en omfattende bevisstgjøring på dette området siden min egen ungdomstid. Generelt virker det som homofili svært sjelden blir tematisert i forkynnelse.

Rundt i menighetene er man aller mest livredd for å si noe galt. Derfor er man heller for forsiktig enn for vågal. Og nåde den som bruker «homo» som skjellsord. Det er en sikker oppskrift på å ikke bli bedt opp på scenen.

Derimot er det nok en del kristne som lurer på hva denne loven kommer til å bety i praksis når den blir vedtatt i Stortinget. Pastorer og prester går ikke rundt med noe ønske om å omtale skeive som mindreverdige mennesker.

De mener ikke at skeive er mer syndige enn andre. Men de vil holde fast ved Bibelens lære slik de har fått den overlevert.

En sentral del av dette er seksualiteten som en Guds gave, som er ment å skulle leves ut i ekteskap mellom kvinne og mann. Blant de kanskje 200.000 som går jevnlig til gudstjeneste i Norge, er det etter alt å dømme fortsatt solid flertall for en slik forståelse av ekteskapet.

Ingen kan uttale seg på vegne av alle disse. Men vi kan ganske trygt anslå at de står samlet bak ønsket om at skeive skal kunne bevege seg fritt uten å frykte for egen sikkerhet.

De står nok også samle bak ønsket om at ingen skal bli påtvunget terapilignende behandling. I det hele tatt oppfatter jeg at tanken om å endre noens seksualitet ligger utenfor det de fleste forkynnere, og de fleste kristne, befatter seg med. Men det naturlig for en kristen å ville følge Guds vilje på alle livets områder.

Samtidig som de ønsker å respektere individets egenart, ønsker altså disse kristne både å stå for og å kunne snakke om det de tror på. I sin redegjørelse fredag bidro ikke statsråden til å oppklare om det å ivareta denne dobbeltheten overhodet er mulig, etter hennes mening.

Jeg har aldri hørt om noen som sier de er for konverteringsterapi. Det betyr ikke at de ikke finnes, men den tilsynelatende tausheten kan illustrere at selve begrepet trenger en nærmere presisering. Når det etter flere års debatt fremdeles er vanskelig å få klarhet i hva det faktisk er regjeringen vil forby, sitter man igjen med flere spørsmål.

I regjeringens forslag heter det at forbudet skal ramme «den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». Hva skal til for at noen blir krenket? Og hva betyr i denne sammenhengen religiøst baserte metoder?

Det aller mest grunnleggende spørsmålet er om det å lese høyt fra Bibelen blir rammet. Det gjør det ifølge regjeringen ikke. Men hva med å arrangere temakvelder, seminarer eller møteserier hvor Bibelens tekster om ekteskap og seksualitet er på dagsordenen?

Og hva kan en sjelesørger si hvis en homofil oppsøker veiledning fordi han finner det vanskelig å leve sølibatært, selv om det er dette han etter sin kristne overbevisning ønsker?

Hvis statsråden faktisk mener at det bør være kriminelt for en veileder å anbefale en i denne situasjonen å følge sin overbevisning, trenger vi en mer grunnleggende samtale om politikkens begrensninger.

Dette sier regjeringens nye lovforslag om forbønn