Jeg har ikke noe kvinnesyn, og heller ikke noe mannssyn

Et par damer i en av mine grupper av Roma-farere skumlet engang om mitt «kvinnesyn» da jeg antydet hvorfor så mange statuer av menn var nakne, mens kvinnene var mer tilhyllet.

Så vel i antikken som i renessansen var det oftest mannskroppen som fikk uttrykke menneskelig skjønnhet i dens mest ideelle form, rettlinjet som den var, og «himmelsk» eller «åndelig» i sine proporsjoner. Kvinnekroppen var «jordisk», mer utflytende i sine former.

Det finnes selvsagt unntagelser, som Praxiteles’ praktfulle Afrodite fra Knidos, men det store flertall av nakne i marmor er menn. Nakenheten er gjerne moderert ved at penis ikke er i naturlig størrelse, men ifølge en utbredt skikk i kristenheten ble den, selv i forminsket form, gjerne gjemt bak syndefallets fikenblad.

Den greske Afrodite fra det 4. århundre før Kristus holder selv en hånd foran sin «blussel», som åstedet het på gamle dagers blyge bibelspråk.

Det er en utbredt, men barbarisk holdning å ta en manns saklige ytring om fortidens kjensgjerninger som uttrykk for hans personlige «syn» på forhold i nåtiden. Før neste kåseri var det derfor på sin plass å komme med følgende erklæring:

«Jeg har ikke noe ‘kvinnesyn’ og heller ikke noe ‘mannssyn’, men ser på mennesket som gudeskapt og gåtefullt, som hellig og ukrenkelig fra unnfangelsens øyeblikk.

Når det gjelder forholdet mellom de to kjønn, anser jeg ulikheten mellom dem som langt mer vesentlig enn likheten – det er jo den det blir barn av! Amen.»